I den psykologiske thrilleren «Den stille leieboeren» kommer ofrene for en seriemorder til orde.
Seriemordere ser ut til å oppta journalist og forfatter Clémence Michallon. Flere av artiklene hun har skrevet for den britiske nettavisen The Independent, handler om menn som skjuler grusomme hemmeligheter bak en streit fasade. Dette er også tilfellet i Michallons thrillerdebut, Den stille leieboeren, som allerede før utgivelse er solgt til 30 land.
Bokens seriemorder heter Aiden Thomas. Han har hus, kone, datter, jobb, og er godt likt i byen han bor i. Ellers dreper han kvinner. Et av ofrene har han holdt i live, fastlenket i et skjul i hagen. Det er denne kvinnen – i tillegg til datteren og etter hvert også andre kvinner – som forteller.
Fra null til 100
Kvinnen i skjulet har vært fanget i fem år, og en lang stund ser det ut til å bli fem nye. Over mange sider – kanskje litt for mange – går handlingen sakte og dagene er fulle av gjentagelser. Men når Aidens kone dør, går tempoet fra null til hundre, og boken forvandles fra en døll, amerikansk debut til en fartsfylt thriller, som jeg nesten glemmer at er oversatt. Kudos til oversetter Morten Hansen.
Clémence Michallon:
Den stille leieboeren
Aschehoug
372 sider
Morten Hansen
Etter konas død blir Aiden nødt til å flytte og ta med seg datteren og kvinnen i skjulet. Spenningen vokser i takt med den fangede kvinnens boltringsrom. I det nye huset får hun større og større frihet, samtidig blir reglene i det psykologiske spillet vanskeligere å følge.
Til tross for en god oversettelse er språket tidvis til å bli gal av. Michallon vet å spre om seg med evinnelige, korte gjentagende setninger som: «Han svarte ikke. Han svarer alltid», «Jeg så det. Jeg levde det» og «I flere dager fulgte han deg. Studerte deg. Valgte deg. Gjorde seg klar til deg.» Hvis vi derimot ser bort fra det overdrevne dramatiske ved disse setningene, kan jeg ikke nekte for at kortheten likevel tilfører handlingen en viss puls.
Offer til orde
Når bestialske drapssaker blir avdekket i virkeligheten, blir det ofte rettet mye oppmerksomhet til gjerningsmannens bakgrunnshistorie. Den som dreper tilfeldige ofre er gjerne selv et offer. Men i Den stille leieboeren er det de tilfeldige ofrene som kommer til orde – også de som allerede er drept.
Kapitlene der kvinnen i skjulet forteller, er skrevet i andreperson. Det er et fortellergrep som understreker hvor tilfeldig utvalgt hun er. Som om hun – når hun forteller – minner leseren på at det likeså godt kunne vært deg som satt der og lot restene fra den årlige thanksgiving-middagen hjelpe deg med å holde tellingen på hvor lenge du hadde sittet der.
Vi slipper å spekulere i hvorfor Aiden har blitt som han har blitt. Han får aldri synsvinkelen, og vi kan konsentrere oss om den fangede kvinnen som selv verken prøver å rasjonalisere eller forstå galskapen, men som ved å danse etter Aidens pipe, utelukkende prøver å overleve den. Uansett hvor sykt pipen spiller.
Realistisk og smart
En av seriemorderne Michallon har skrevet om i The Independent er Israel Keyes. Han vokste opp som ett av ti søsken i en kristen familie. Som voksen levde han et dobbeltliv der han tjenestegjorde i det amerikanske militæret, hadde kjærester og fikk en datter. Parallelt drepte og voldtok han kvinner, man vet visst ikke nøyaktig hvor mange, men Michallon skriver at det var minst elleve. Det vi kan vite er at alle som ble ofre for Keyes hadde – i likhet med ham – et navn og en historie. I Den stille leieboeren gir Michallon navnet og historiene tilbake til kvinner som dem, og det gjør hun på en realistisk, smart og spennende måte.
MAREN SIMONSEN.
