Hvor var Hunter?

I DYPE BØLGEDALER: Hunter Biden (Foto: Alex Berliner)

Hunter, den amerikanske presidentens sønn, var på et hotellrom og røykte crack, skal det vise seg.

I juli 2019, bare et par måneder etter faren Joe Biden hadde annonsert sitt kandidatur i det amerikanske presidentvalget i 2020, var Hunter Biden gjenstand for et ekstraordinært intervju i magasinet The New Yorker.

Joe Bidens ene gjenlevende sønn var allerede på mange amerikanske lepper, ikke minst motkandidaten Donald Trumps, for sin forretningsvirksomhet, spesifikt styrevervet i det ukrainske naturgass-firmaet Burisma. Det var snakk om penger fra Kina og en laptop på avveie.

Dypt nede

Det mange hadde ant og hørt rykter om, og som i løpet av artikkelen ble knusende klart, var at Hunter i tillegg til å være en suksessrik forretningsadvokat, med eller uten laptop, også var en alkohol- og stoffmisbruker i den absolutte eliteklassen.

Vi snakker ikke om tre drinker og en joint for å få sove her. Hunter var et crackhode. Populariteten til dette ultrapotente stoffet nådde epidemiske proporsjoner i USA mot slutten av 1980-tallet, men vi hører ikke så ofte om det i vår tid. Vi hører enda sjeldnere barna til presidentkandidater i USA snakke om ut sitt slaviske forhold til det.

Da intervjuene til artikkelen fant sted, var Hunter dypt inne i en av sine episke crackbendere. Disse var regelen snarere enn unntaket i 2019, og hadde vært det i en håndfull år – kun avbrutt av en lang serie mislykkede avrusninger.

Mange tragedier


Hunter Biden:
Alt det vakre

Memoarer
Cappelen Damm
265 sider
Oversatt av Eve-Marie Lund

Hunter, hvis liv har vært preget av mange tragedier – søsteren og moren mistet livet i en trafikkulykke i 1972; hans elskede storebror Beau bukket under for hjernekreft i 2015 – hadde blitt skilt fra sin kone Kathleen og var atskilt fra sine tre barn. Han hadde innledet et dødsdømt forhold til Beaus enke, Hallie, i 2016. Folk i ekstrem sorg kan gjøre underlige og ukloke ting. Folk som røyker crack hvert kvarter og sover 10 timer i løpet av en uke? Vel …

Artikkelen kunne også fortelle at Hunter hadde funnet kjærligheten igjen, i form av sørafrikanske Melissa Cohen. Hun snudde ifølge Biden opp-ned på alt, og forandret livet hans i løpet av noen korte dager. De giftet seg etter å ha kjent hverandre i én uke. Biden, som hadde tilbrakt et par tiår i en runddans mellom avrusningsklinikker og stadige tilbakefall, ble på rekordtid en ny mann.

Så lyset i enden av crackpipa

Det at han snakket ut i The New Yorker, om enn i crackrus, var dels for å foregripe og forhåpentligvis nøytralisere ubehagelighetene som faren hans ville bli utsatt for i valgkampen, dels terapi og dels et forsøk på, som det heter i våre dager, å «eie sin egen historie». Nå, bare et par år etter at han så lyset i enden av crackpipa, vil Hunter eie den enda litt mer, og har skrevet sine memoarer.

Det er blitt skrevet mye godt om alkoholisme og avhengighet opp gjennom årene (tør jeg anbefale Jerry Stahls Permanent Midnight, som har mange fellestrekk med Alt det vakre?). Det som gjør Hunter Bidens fortelling unik, er selvsagt avsenderen: Det faktum at den amerikanske presidentens sønn har tilbrakt mange år av livet sitt på et mørkt hotellrom, sugende på en pipe, og endog har lært seg å koke crack selv (kokain, natron, vann).

Eim av nepotisme

Men utover dette pikante poenget? Det synes klart at Alt det vakre primært er skrevet for amerikanske lesere, og at den bestreber seg på å tegne helgenbilder av ikke bare Melissa, men også far Joe og bror Beau. Hunter forgudet sistnevnte. Det gjorde åpenbart faren også. Det var Beau alle tenkte på når det ble snakk om Biden-familien som et potensielt politisk dynasti.

Ikke slik å forstå at Hunter var en fortapt sønn fra dag én. Men han gjorde mange feil som storebroren aldri begikk. Som for eksempel å drikke – mye – og ta kokain. Hunter bruker en del plass i Alt det vakre til å understreke sine meritter i næringslivet og veldedige organisasjoner. Men det hefter unektelig en eim av nepotisme, vennetjenester og salgbart etternavn ved enkelte av disse oppdragene og vervene.

Når det gjeler Burisma-affæren er han, slik jeg leser ham, både defensiv og uklar. Biden mener seg å ikke ha gjort noe galt. Den som lever til den pågående FBI-etterforskningen er over, får se.

«Koke, røyke. Koke, røyke»

«Mitt liv som alkoholiker/narkoman»-memoaren krever sin forfatter. For om sant skal sies er den narkomanes liv enormt monotone greier. «Koke, røyke. Koke, røyke», som Biden selv skriver om «syklusen av stoff, sex, utmattelse og oppstemthet» som gjentar seg og gjentar seg, dag etter dag. Han redegjør godt for det ørkesløse stresset i gatene, på jakt etter de neste dosene, og den klaustrofobiske tomheten i hotellrommet, med gardinene trukket for vinduene.

Han er dessuten ærlig nok til å innrømme det som burde være åpenbart for alle: Folk, ham selv inkludert, tar narkotika fordi det som regel er skikkelig deilig. Biden blir rent poetisk når han beskriver crackens virkning på ham. Vidunderlig helt ut til fingerspissene.

Den lange nedturen

Bokens første hundre sider er bilder og inntrykk fra en begivenhetsrik og dramatisk oppvekst i Delaware. Passe velskrevet, og betryggende for demokrater som trenger enda en bekreftelse på hvor hel ved mannen de har stemt på er. Kapitlene om de mange fånyttes forsøkene på å redde broren fra kreftsykdommen, om håpet og adrenalinet vi mennesker evner å mønstre i virkelig desperate situasjoner, er gripende nok.

Når den lange nedturen tar til, den som skal dominere resten av boken, blir Alt det vakre svært mørk. Lesverdig også, selv om denne anmelder ikke kan fri seg fra tanken at han har lest bedre, klokere og mer rystende tekster om dette temaet tidligere.

En rusomsorgens Florence Nightingale

Biden er hard mot seg selv, men breddfull av beundring for Melissa, Beau og Joe. Pappa var der hele tiden, skriver forfatteren. Det var bare det at sønnen ikke var tilgjengelig for omsorgen og kjærligheten hans. Biden reflekterer en del rundt hvorvidt de store traumene i livet hans dyttet ham i retning misbruk. Men han unnlater å konkludere for bombastisk. Det føles klokt.

Han tillegger Melissa nærmest overnaturlige kvaliteter. Hun er ganske enkelt en engel. Ikke bare blir han forelsket i henne, og hun i ham, ved første øyekast. Hun er som en rusomsorgens Florence Nightingale også, tilsynelatende en mester på feltet.

Marginal verdi?

Ved bokens slutt tar man seg i å føle bekymring for hva som skal skje når hverdagen banker på hos Michelle og Hunter, og glorien over hodet hennes falmer. Kommer han til å klare å holde seg på matta da?

Hva er bokens verdi for oss andre, vi som kanskje aldri treffer en Melissa, ikke har stemmerett ved amerikanske valg og ikke heter Biden til etternavn? Relativt marginal, vil jeg mene. Det er som sagt skrevet mange mer reflekterte bøker om avhengighet tidligere.

Ikke for det. Det er alltid et poeng å snakke om tingene. Og det er ikke nødvendigvis en ulempe at det er sønnen til «verdens mektigste mann» som leder samtalen.

MORTEN STÅLE NILSEN

 

4 Delinger