Det norske språket er under press fra engelsk, ikke minst i akademia. Utgjør dette presset en reell trussel mot det norske språket, eller er det snarere snakk om en normaltilstand? Språkhistorien har svar!
Innflytelse fra engelsk språk er en realitet, også på universitetene, og i noen universitetsfag er den engelskspråklige påvirkningen så sterk at fagterminologi importeres mer eller mindre direkte. Forskerne publiserer arbeidene sine på engelsk, og tilflyttede fagfolk underviser på engelsk. Situasjonen er visstnok alvorlig for det norske språket, om vi skal tro Språkrådet. Derfor popper det nå opp språkutvalg på universitetene, og man lager lister med fagtermer som er norske nok.
Katt, skredder og Windows
Fra en språkhistorisk synsvinkel er den typen påvirkning vi ser nå ikke noe nytt. Språket vårt har tross alt integrert importord fra ungermansk tid. For eksempel er det grunn til å tro at «katt» kommer fra latin, og at betegnelsen fulgte med dette lille dyret nordover. Adjektivet «rik» er et lånord fra keltisk, og «kjele» kommer fra latinsk. Disse ordene er like norske som brunosten, selv om de på et tidspunkt ble hentet inn fra andre språk.
I norrøn tid tok vi opp mange ord fra latin og gresk som betegnet nye fenomener innen teknologi og religion. Latin, lik dagens engelsk, fungerte som et lingua franca og var et akademisk og religiøst standardspråk. Med kristendommen kom et nytt skriftsystem og med denne teknologien kom verbet «skrive». Senere kom «papir,» et ord som stammet fra gresk «papyros,» og som i utgangspunktet viste til en egyptisk plantevekst. «Biskop» er også av gresk opprinnelse og kom til oss via latin. Disse ordene bruker vi fortsatt, og de er like norske som bindersen, bare langt eldre.
Et massivt rush av importord kom også med de hanseatiske kjøpmennene fra 1100-tallet og noen påfølgende århundrer. Noen eksempler er «skredder», «spiker og «språk». Så viktig var denne innflytelsen at vi også tok opp tyske måter å lage nye ord på, for eksempel med «-het» (godhet) og «-else (forelskelse). Tysk fortsatte å levere lånord langt opp mot vår tid, som et av de viktigste kultur- og vitenskapsspråkene i Europa. Visste du at også «bruke,» «behov og «avstand» er av tysk opprinnelse?
Da Norge ble en selvstendig nasjon, oppstod det et behov for å skille det norske skriftspråket fra det danske, som hadde dominert i flere århundrer. Ivar Aasen skapte landsmålet (nynorsk) på grunnlag av norske dialekter og prioriterte ord med norrøn opprinnelse fremfor lånord fra for eksempel latin, tysk og dansk. Bokmål, derimot, bevarte mer av det danske preget og flere av importordene.
I dag har også nynorsk åpnet for mange av de importordene som tidligere ble offer for puristiske utrenskninger.
I nyere tid tar vi opp mange ord fra engelsk, som «Windows», navnet på et populært operativsystem for PC-er. Interessant nok stammer det engelske ordet «window» fra det norrøne «vindauga». Etter å ha blitt tilpasset engelsk, kom det tilbake til oss som «Windows» på 1980-tallet. Et annet eksempel fra dataverdenen er «server» eller «sørver,» som betegner en datamaskin som leverer tjenester til andre datamaskiner. I stedet for å legge enda en betydning til ordet «tjener», kan vi utvide vokabularet vårt med et presist og nytt ord.
Berikende – ikke en trussel
At Språkrådet vil bidra til å bevare norsk språk, er i og for seg prisverdig, men det er ingen god idé å bidra til nypurisme og alarmistisk anglofobi. Ved Universitetet i Bergen er det etablert en termportal som begrunner sin egen eksistens med språkpolitisk frykt for «den stadig økende bruken av engelsk i høyere utdanning og frykten for domenetap for norsk som bruksspråk.»
Denne frykten har noe for seg hvis norsk blir erstattet som undervisningsspråk i auditoriene og faglitteraturen. Den er imidlertid grunnløs når det gjelder faglige importord fra engelsk. Teknologisk spesialisering og fremskritt fører til behov for ny terminologi, og presise importord er berikende tilskudd til det norske språket, ikke en trussel – selv når de kommer fra engelsk.
Det er ikke nødvendigvis en fordel med hjemmesnekrede alternativer og to sett med termer for studenter og forskere. Det norske språket taper ikke domener ved å importere termer, for i det øyeblikket termen er tolldeklarert, er den en del av det norske språket.
Det finnes en del fascinerende arbeid i den nevnte termportalen. I engelskspråklig lingvistikk brukes «trajector» om et objekt som er i fokus og «landmark» om et referansepunkt: I «boken på bordet» er boken «trajector» og bordet er «landmark». Her foreslår termportalen at «trajector» skal oversettes med «primærdeltaker», mens «landmark» blir «sekundærdeltaker». Vi får altså to termer av latinsk og tysk opprinnelse, som er intetsigende og lange, i stedet for de umiddelbart gjenkjennelige alternativene «trajektor» og «landmerke.»
Fra naturvitenskapelig hold blir engelsk «trajectory» oversatt med «bane», som både er kortere enn utgangspunktet og umiddelbart forståelig. Det hører likevel med til historien at «bane» i denne betydningen er et tysk importord. Når «radiation» blir oversatt med «stråling,» er også det ordet en fornorskning ved hjelp av et tysk importord «stråle».
En språkhistorisk normaltilstand
Selv om vi skal passe på å bevare norsk i auditorier og lærebøker, er den engelske påvirkningen på norsk terminologi en del av en språkhistorisk normaltilstand. Før som nå berikes språket vårt blant annet ved hjelp av import. Undertegnede ser følgelig ingen grunn til å joine dem som forkynner det norske språkets Untergang.
