Hvem har bestemt hva som kommer ut?

Den svermeriske myten er forlokkende, så uimotståelig romantisk at det har vist seg vanskelig å ta livet av den:

Den om individet, det være seg ungt og ærgjerrig eller tilårskomment og klokt, som sitter og skriver i ensomhet i årevis (pergament og fjærpenn optional). Uten at noen, selv ikke vedkommendes nærmeste, er klar over hvilke dyp som skjuler seg i hen. Én vakker dag er manuskriptet – flekket av blod, svette, tårer og stearin – omsider ferdig. Forfatteren kysser A4-konvolutten to ganger for hell og lykke, legger det i den akustiske postkassen og sender det av gårde til forlaget i Oslo.

To uker senere kommer svaret: «Du, kjære fremmede, som kommer som lyn fra klar himmel, er et geni, en fullbefaren forfatter, og vi vil fryktelig gjerne være forlaget som gir ut mesterverket ditt, uten å forandre på så mye som et semikolon. Panegyriske anmeldelser, heder, ære og en beskjeden inntekt venter, vennligst ta kontakt ASAP. PS: Hvor har du vært i hele våre liv?».

Let’s get real. Sånt forekommer ikke lenger, sant? Ikke i knallharde 2023, der volumene faller, nåløyet krymper, listene blir tynnere og bare influencere med fiks ferdige «plattformer» på sosiale medier kan forventes å få gitt ut noe som helst mellom to permer?

Joda!

Vel. Ifølge vår uhøytidelige og høyst ikke-empiriske temperaturmåling, foretatt under hetebølgen i juni, med høstlistene på trygg avstand: Joda! Det forekommer. Ikke stup i ett, eller en gang særlig ofte. Men det forekommer. Manusene dumper fortsatt ned i postkassen på Sehested- og andre plasser (om enn primært i den digitale postkassen i våre dager). Av og til blir det jaggu bok av dem også.

Direktør for skjønnlitteratur i Cappelen Damm, Tine Kjær:

– Det er en grunn til at vi har en manusportal på nettsidene våre. Klart vi vil ha manus som ikke er bestilt! Vi mottar mange. Primært digitalt, selvsagt, en tendens som ble sterkere under pandemien. Men den gode, gamle papirbunken lever fremdeles, den også. At redaktører og konsulenter sjekker innsendte manus er en stor del av det vi driver med.

Ord egnet til å motivere den håpefulle forfatter, dette. De følges opp av stemmer fra andre forlag. Per Nordangers, for eksempel. Han er forlagssjef i sakprosaforlaget Spartacus.

– Det kommer mye. Og vi har ukentlig møter der vi loggfører alt sammen. Det kan være hele manus, ideer eller synopsiser. Av og til, ikke veldig ofte, går vi videre med disse prosjektene.

Tuva Ørbeck Sørheim, også forlagssjef, i Kagge:

– Vi er et idé-drevet forlag, noe som innebærer at vi som oftest initierer prosjektene selv. Men klart det kommer innspill fra manusbunken også, og som kan bli bok. La meg anslå at det skjer én eller to ganger i løpet av et år. I tillegg kommer selvsagt forfatterne våre opp med ideer, og vi blir kontaktet av mange interessante folk.

Forlagssjef for sakprosa i Gyldendal, Reidar Mide Solberg, istemmer:

– Vi får mange manus i innboksen. Men vi er primært proaktive. Vi hadde en opptelling for et par år tilbake, og fant at ni av ti bøker vi ga ut over en treårsperiode, var igangsatt av oss eller hadde blitt til som følge av direkte dialog med forfattere vi har jevnlig kontakt med. Ofte får vi «ferdige» manus tilsendt som får oss til å tenke: «Søren, her skulle vi vært involvert fra starten av. Da kunne dette blitt en bok».

CEO, altså selveste sjefen, i Bonnier, Alexander Even Henriksen, hva sier han? Over telefon fra et brennhett Stockholm, der han nettopp har gjort unna et møte og nå nyter en velfortjent «folköl» i solen:

– Her er det stor forskjell på skjønn [litteratur – journ.anm.] og sak [prosa – journ.anm]. På skjønn får vi inn masse vi ikke har bestilt eller har igangsatt selv. På sak er det tradisjon for at forlaget ofte selv tar initiativ. Men bare så det er sagt: Innboksen er åpen for alle. Send oss en pitch! Min erfaring er at det finnes enormt mange ideer der ute, mange av dem gode. Så er det forbløffende mange som ikke klarer å gjennomføre. De er ikke forberedt på at det å skrive bok er hardt arbeid. Mitt tips er: Prøv å skrive et kapittel først.

Å finne stemmene

Som vi ser: Forfatterdrømmen kan bli virkelighet, også på den gamle, romantiske måten. Men vanligere er det, i våre dager, at bøker blir til som følge av at dialog mellom forlag og forfatter allerede er opprettet. Det gjelder spesielt på sakprosa-feltet, naturlig nok, der redaksjonene som regel har noen tidsånds-følsomme trender og temaer i tankene, som de så prøver å finne den riktige skribenten til å skrive den definitive, kritikerroste og storselgende boken om.

Det blir ofte til at de leter blant folk som beviselig er skriveføre, og som kan antas å ha et forhold til temaet/ problematikken/fenomenet som skal belyses. Journalister, for eksempel, kan som regel (ikke alltid) skrive, og er viden beryktet for å vite litt om mye. De mest nyttige av dem har en evne til å sette seg inn i ting nokså raskt og effektivt. På avisenes og i magasinenes debatt- og kronikksider kan man finne skribenter som allerede vet og mener noe om det de skriver om.

Kjær:

– Redaktørene våre følger nøye med, de leser magasiner, fanziner, blekker. Så tar de en innledende telefon, eller sender en e-post. På skjønnlitteratur-siden rekrutterer vi fremdeles godt fra Krimforfatterskolen og Lars Saabye Christensens Signaler. Og så har du sånne som Trygve Skaug, som ga ut diktene sine selv før han kom til oss.

Nordanger:

– De nye «deloffentlighetene», inkludert de sosiale mediene, blir stadig viktigere arenaer for å finne nye stemmer. Alle er mer opptatte av at de potensielle forfatterne allerede har en plattform, et innbakt publikum. Det gjelder oss også. Vi må i grunn stramme oss opp på dette området.

Mide Solberg:

– Vi leter aktivt etter aktuell tematikk og hva som er spennende, underholdende og viktige bøker framover. Hva vi mener er gode temaer for de neste årene? Hehe – det vil jeg helst ikke at konkurrentene våre skal lese om i Bok365.

Å treffe tiden

Et forlag som må sies å ha truffet tidsånden greit i våres, er Kagge. Inga Strümkes Maskiner som tenker – algoritmenes hemmeligheter og veien til kunstig intelligens kunne vel knapt vært mer 2023.

Alexander Even Henriksen ser ingen grunn til å legge skjul på at han er litt misunnelig på akkurat den tittelen:

– Den boken treffer tidsånden perfekt på planken. En klok stemme som formidler noe troverdig om det alle er opptatt av akkurat nå … det er bare å ta av seg hatten for timingen.

Skryter han, før han iler til og nevner et par egne titler som han synes har lyktes med noe av de samme. På sak:

– Karen Elene Thorsens Fattig student bare selger og selger. Det gjør James Clears Mikrovaner også, som handler om mye av det samme: Downsizing. Det å klare seg med mindre.

På skjønn:

– Jeg er litt slått ut av hvor godt Thomas Korsgaards Hvis det skulle komme et menneske har truffet. Jeg mener, en liten bok en om begredelig oppvekst på en grisefarm … Hvem ville forutsett det? Det er sånt som dette som gjør det så gøy å jobbe i forlagsbransjen. At du aldri kan forutse hva det er leserne faller for. Hvor lite eksakt «vitenskapen» er.

Ubehagelig spørsmål

Greit. Nok sommerlig selvskryt. Tid for de ubehagelige spørsmålene. Det første lyder som følger: Hvilke bøker er det som ikke blir skrevet og gitt ut i 2023, nå som tidene er hardere og volumene er lavere, men som burde vært det? Her forventer vi en del hosting og harking, samt en og annen festtale, til svar.

Men Nordanger er forbilledlig fatalistisk:

– Vi hadde et seminar for en tid tilbake, og ble sittende og bla i en 10 år gammel katalog. Det var en a-ha opplevelse, for å si det mildt: «Ga vi virkelig ut den boken?!». Altså, det er masse bøker som ikke gis ut i dag som ville blitt gitt ut for 10 år siden. Det er det ingen grunn til å legge skjul på. Mide Solberg og Ørbeck Sørheim er ikke like sikre.

Førstnevnte:

– Det er riktig at volumene faller. Men folk er jammen interessert i alt mulig rart. Å ha en bred portefølje er fortsatt like attraktivt, slik jeg ser det.

Sistnevnte:

– Så lenge bøker er godt og tydelig tenkt, og velskrevne, finner de sitt publikum. For eksempel: Jeg trodde internett og YouTube skulle utradere kokebok-markedet. Men det har ikke skjedd.

Når hun skal illustrere tingenes tilstand på skjønn, tyr Kjær til et gammelt, godt munnhell:

– Hadde det vært like mange som leste bøker, som skrev dem, hadde det vært fint! Altså, jeg er ikke så bekymret for skrivingen. Folk kommer til å ville skrive. Det jeg er litt bekymret for, er «vakuumet» etter det vi kan kalle «gullgenerasjonen rundt 60»: Lars Saaby Christensen, Vigdis Hjorth, Roy Jacobsen, Gro Dahle. Men jeg synes den unge norske litteraturen er god. Frisk. Spesielt glad er jeg for at spirer og gror i lyrikken. Sarah Zahid er jo et lite eventyr.

Et enda mer ubehagelig spørsmål

Ubehagelig spørsmål nummer to er formet som en kritikk som alle som jobber i norske forlag er blitt forelagt før. Denne: Dere ser jo helt like ut, alle dere som jobber i redaksjonene! Samme hvite ansiktene, alle kommer fra den samme sosioøkonomiske, øvre middelklasse-kulturelle bakgrunnen!

Hva har dere tenkt å gjøre med det, nå som presset er på, og som romaner og sakprosa-utgivelser skrevet av mennesker med annet etnisk opphav enn Asker og Frogner, ikke bare er moralsk høyverdige å gi ut, men sannelig er blitt god butikk også (Abid Raja, Zeshan Shakar, Yohan Shanmugaratnam, for å nevne bare noen)?

Kort sagt: Hva går de norsk forlagene glipp av ved å være så ensartede som de tross alt fremdeles er?

Her får forlagspipen en annen lyd. Den går fra «mildt selvkritisk» til «blodig selvpiskende».

Kjær:

– Jeg er litt enig i at vi kan fremstå som en ensartet gruppe. Og ikke bare når det gjelder det etniske. Vi kunne med fordel hatt en mer geografisk og klassemessig spredt sammensetning også. Vi har det høyt i bevisstheten, og jobber tett med HR når det kommer til rekruttering. Humanoriafagene er i ferd med å bli mer mangfoldige. Det kommer til å merkes hos oss.

Ørbeck Sørheim:

– Jeg var stolt da vi for noen år siden ansatte en 31 år gammel journalist – i stedet for en litteraturviter. Men i et sosiologisk perspektiv er ikke hun så veldig annerledes enn meg. Jeg er opptatt av kjønnsbalansen – forlagsbransjen trenger flere menn! Er også litt engstelig for at vi går glipp av yngre forfattere i takt med at vi selv blir eldre. Jeg foretar en opptelling på tampen av hvert år: Hvem er vi nå?

Mide Solberg:

– Ja, det er jo riktig det. Vi er for like. Kanskje ikke så mye på sakprosafeltet – jeg synes det er preget av mange ulike mennesker, også fordi feltet er så stort og bredt. Men generelt: ja. Og det er klart det kan være uheldig, også i et kommersielt perspektiv. Om blindsonene blir for store, går vi glipp av hele kundegrupper. Jeg har litt tro på at lydbok-feltet kan sprenge opp noen grenser her.

Til sist lar vi Alexander Even Henriksen piske sin egen rygg til blods, til forlystelse for oss alle:

– Jeg vil gjerne komme med flengende kritikk her. Så det singler i glasshuset! Bokbransjen har tendenser til å være en boble, der vi lett kan få en forskrudd virkelighetsoppfatning. Jeg tenker at måten forlagsbransjen har jobbet på, og måten den har rekruttert på, kanskje tilhører en forgangen, mer homogen tid, da alle var del av den samme samtalen og alle så Vidar Theisen ha værmeldingen på TV. Vi legger mer krefter i å få på plass en perfekt boklov enn å orientere oss i trendene og tendensene i det virkelige samfunnet. Min stive frykt er at dersom vi ikke gjør bøker og lesing relevant for flest mulig mennesker – da kommer vi til å miste hele generasjoner til andre medier og uttrykk, det være seg musikk, film eller hva som helst. På forfatter-siden har det allerede skjedd noe, og det er utrolig bra. På forlags-siden henger vi etter. Det må vi gjøre noe med.