Trond Granlund er en apekatt som ikke kan synge og drittkjerringa Anne Grete Preus burde holde kjeft.
Neida, det er ingen insinuasjoner vi her kommer med. Vi bare gjengir et par plateanmeldelser fra 1990-tallet, hentet fra VG og Natt & Dag. Begge anmeldelsene er blitt «legendariske» i negativ forstand, som grelle eksempler på hvor galt det kan gå når verken journalist eller desk/redaktør tar ansvar.
Når det gjelder spørsmålet om hva en «god anmeldelse» bør inneholde, bekrefter en ringerunde til anmeldere og bokfolk at det er to faktorer «alle» mener må være på plass: Godt språk og en god forståelse av «forfatterens prosjekt».
– Høyt nivå
– Den gode anmeldelsen må kunne si noe om hva forfatteren har prøvd å gjøre. Anmeldelsen skal gripe temaet som forfatteren tar opp og ta det opp til diskusjon, mener Dagbladets bokanmelder Cathrine Krøger. Hun innrømmer at hun ikke leser så mye av hva andre skriver, men at hun har inntrykk av at nivået i Norge jevnt over er høyt.
– Jeg liker at vi har et strammere språk enn amerikanske og britiske anmeldere. Der flyter det ut mye mer.
Audun Winger i Dagens Næringsliv mener kvalitetsbegrepet avhenger av hva slags format anmeldelsen publiseres i.
– I tidsskrifter eller bokmagasiner foretrekker jeg lengre tekster, kritiske essays og såkalte bokessays om flere titler. Der kan man gå ideene i boka i møte og analytisk, med språklig kreativitet og med utstrakt sitering, fremskape en ny tekst som bygger videre på boka. Det er det optimale. Men i dagsaviser, med færre tegn tilgjengelig, må man jo også være rasende dyktig til å skrive. Jeg vil ikke vite for mye om «handling» og slikt, mest om språkfølelsen og det eventuelle kicket leseren få.
Kan være god uten å være positiv
Mange minner også om at en god anmeldelse ikke trenger å være positiv.
– Det er av underordnet betydning. Det jeg vil ha er en grundig analyse som i klartekst redegjør for hvorfor jeg skal – eller ikke skal – kjøpe denne boka, kommenterer tidligere forlagssjef Anne Gaathaug.
Klassekampens hovedanmelder Tom Egil Hverven vektlegger også «det etterprøvbare».
– Foruten at anmeldelsen skal forklare og synliggjøre innholdet og hva det unike i verket er, må anmeldelsen overbevise leseren om at kritikeren faktisk har lest hele boka. Det burde være en selvfølge, men det virker ikke alltid være tilfelle.
Sakprosaforfatter Erika Fatland forteller at hun rent generelt synes at danske anmeldere går litt mer i dybden enn de norske.
– Jeg setter pris på anmeldere som leser og forstår boka på dens egne premisser, og som evner å gå litt bak overflaten. Det er viktig.
Kapper forfra
Som tidligere Prosa-redaktør og redigerer har Sindre Hovdenakk ved flere anledninger brutt med den journalistiske tradisjonen å kappe bakfra. Han kunne kappe forfra.
– Jeg liker dårlig at folk bruker for lang tid for å komme i gang. Noen anmeldere er altfor opptatt av å vise sin akademiske kunnskap på et felt. Det kan rett og slett bli for mye jåleri, sier Hovdenakk som mener at desken burde redigere mer.
– For mange tekster slipper gjennom for lett.
Forlagsredaktør John Erik Riley mener noen anmeldere faller for eget grep. De vil gjerne dyrke den spisse og skarpe anmeldelsen, men får det ikke til.
– Ofte skorter det på evnen til argumentasjon, hevder Riley. Han tror de dårlige vilkårene for bokanmeldere kan være en årsak til dette.
– Det er mange amatører som prøver seg. De forsvinner som regel ut ganske raskt, bare for å bli erstattet av nye amatører. Det er ganske få anmeldere som holder på lenge, dessverre. For også for kritikerne gjelder det at erfaring lønner seg.
To vanlige feil
To andre vanlige feil «dårlige» anmeldere gjør er, ifølge vårt panel, at de enten har lest boka for dårlig eller at de polemiserer mot bokas innhold.
– Noen ganger får du inntrykk av at anmelderen allerede på et tidlig tidspunkt har bestemt seg for en negativ oppfatning av boka. Med en lukket og forutinntatt lesing med en «liker ikke denne forfatteren/boka»-holdning går det ofte galt, hevder sjefredaktør Kari Joynt i Cappelen Damm. Mens sakprosasjef Jan Swensson i Aschehoug rister på hodet av «ta mannen, ikke ballen»-syndromet:
– Det blir feil når anmelderen skriver om hva hen mener boka skulle ha vært, mer enn å vurdere hva den faktisk er. Ofte kan også anmelderen bli for opptatt av å briljere med egen kunnskap.
Misliker helgardering
Samtiden-redaktør Christian Kjelstrup liker dårlig å lese anmeldelser som er kjedelige å lese og der anmelderen skal helgardere seg.
– Kritikerne bør være subjektive, og i anmeldere søker jeg en stemme som er tydelig. Men ikke tydelig i den forstand at den søker oppmerksomhet.
Og hva med forfatterne som blir anmeldt? Agnes Ravatn synes det er «provoserende å få dårlig kritikk av en slapp dust av en kritiker».
– Men det kan faktisk også være nedtur å få en god kritikk, dersom jeg opplever den som dårlig skrevet og tenkt. Da foretrekker jeg en bitende negativ kritikk som er glitrende skrevet og godt gjennomtenkt, avslutter Ravatn.
NESTE UKE: Jordbærmus, drukningsdød og ballesparkende larver
Les også tidligere artikler i serien:
– Dramatisk hvis kritikken forsvinner
Sakprosa-boom – men ikke for litteraturkritikken?
