Hundre år siden Misery Harbor

Aksel Sandemose og hans romanfigur Espen Arnakke. De er så like at man nesten må spørre seg hvem som er hvem. Og da må man også spørre om også dikteren har et menneskeliv på samvittigheten. Noe skjedde i hvert fall med Aksel Sandemose 29. oktober 1916.

Han visste å skape myter om seg selv, forfatteren som ga oss Janteloven. Og en av mytene han utvilsomt likte, var den om ham selv som drapsmann.

For Espen Arnakke, jeg-personen i En flyktning krysser sitt spor, dreper altså en mann i Misery Harbor på Newfoundland i oktober 1916. Mannen er rivalen John Wakefield, og drapet skal forfølge Espen gjennom hele livet.

«Det var så mange som ble drapsmenn dengangen. Verdenskrigen raste, men det var legalisert mord og fortjenstfull slakting. Det kunne bli det samme for de drepte enten myrderiene var legalisert eller ikke, men ikke for morderne.»

Det er morderen Espens ord i åpningen av romanen. Og et eller annet skjedde også med hans forfatter Aksel Sandemose den dagen for hundre år siden. Noe han aldri ble helt ferdig med.

Espen og Axel

Unge Axel Nielsen, som han het den gangen, var virkelig i Newfoundland 29. oktober 1916, på samme sted og samme tid som det litterære drapet finner sted. Den kvelden rømte Axel fra skipet «Katrine» som lå til kai der. Han lå i skjul hos noen fiskere før han slo seg sammen med en gjeng tømmerhoggere og ble der den vinteren. Akkurat som Espen Arnakke. Men om den unge sjømannen Axel drepte noen på sin vei i land er altså uklart. De fleste som har beskjeftiget seg med stoffet tror ikke det. Men de tror at han kom i en situasjon der han kunne blitt drapsmann.

Espen Haavardsholm hevder i sin Sandemose-biografi Mannen fra Jante (1988) at unge Axel ble utsatt for en homofil voldtekt. Sønnen Jørgen Sandemose sier i et intervju med Dagbladet (31. 7. 2004) at faren opplevde en fornedrelse den kvelden for hundre år siden. Sandemoses enke Hanne Holbek sier i et intervju med Jyllandsposten (19. 3. 1999) at hun ikke vet: «Aksel sa alltid at fantasien godt kunne være mer virkelig enn sannheten. Og det kan godt hende at han etter hvert ikke selv var helt sikker på om han hadde gjort det eller ei.»

Misery Harbor

Aksel Sandemose tok uansett hemmeligheten med seg i graven da han forlot oss i 1965. Mens Espen Arnakke forteller «alt» i En flyktning krysser sitt spor, som åpner slik:

«Nu vil jeg fortelle alt. Og jeg får begynne med avslutningen. Ellers våger jeg meg aldri frem til den siden. Det kan også være nødvendig for dig som en orientering.

Jeg slo en gang et menneske i hjel. Han het John Wakefield og jeg drepte kan ham en natt for sytten år siden i Misery Harbor.»

En flyktning krysser sitt spor kom ut i 1933, og det er også boken som introduserer oss for Janteloven, og som altså lar forfatterens alter ego Espen Arnakke fortelle. Om sin oppvekst i Jante, om sitt liv som sjømann, om Misery Harbor i Newfoundland og om rivalen John Wakefield som han drepte, og som etter sin død aldri slutter å plage ham.

Ble norsk

Men historien om Misery Harbor begynner ikke der. Den begynner – litterært – i boken En sjømann går i land to år tidligere. Det er i den boken drapet skjer. Det er der Espen rømmer og slår seg ned blant tømmerhoggerne i Newfoundland. Det er også den boken som er Aksel Sandemoses gjennombrudd som forfatter.

Og boken er oppsiktsvekkende nok skrevet på norsk. Den da 32 år gamle danske dikteren bestemte seg for å bli norsk, flyttet til sin mors hjemland og skrev sin første roman på det nye språket.

Når sant skal sies er ikke norsk og dansk skriftspråk så veldig langt fra hverandre, og det var også hans mors morsmål. Men likevel. Danske Axel Nielsen var blitt norske Aksel Sandemose, og i den neste boken, som er En flyktning krysser sitt spor, begynner oppgjøret med fødebyen på Jylland for alvor. Byen Jante, der man ikke skal tro man er noe, og hvis lov er blitt et begrep, får hard medfart av Espen. Og Jante er faktisk helt lik Sandemoses egen fødeby, Nykøbing på Mors. Så hard medfart får byen at man der fremdeles sliter med sin store diktersønn. Det fins ingen monumenter over Sandemose i Nykøbing. Det er riktignok en vei som heter Jantevei, og på veggen til barndomshjemmet hans henger et relieff av dikterens hode med Janteloven under. Sandemose-arkivene har nå fått sin plass der, og man kan kanskje ane en viss tilnærming mellom fødebyen og den for lengst avdøde forfatteren. Men i mange år har de vært likeglade med hele Sandemose i småbyen på øya Mors i Limfjorden.

Mord og kjærlighet

Som mange unge nyfrelste lesere var denne skribent særdeles opptatt av Aksel Sandemoses bøker. En flyktning krysser sitt spor, Det svundne er en drøm og ikke minst Varulven satte varige spor i denne unge leserens sinn.

Og jeg innrømmer glatt at jeg har vært i Nykøbing på leting etter Sandemose-røtter.

Men Sandemoses dikting har spor andre steder også. Ikke bare i Janteloven, men også i andre ord og uttrykk: «Mord og kjærlighet er det eneste som er verd å skrive om», sier dikteren Gunder Gundersen i Det svundne er en drøm. Og den læresetningen tar Sandemose helt ut. Han skriver om mord og kjærlighet så det holder.

Og så er det selvfølgelig Janteloven. Et begrep da den kom og et begrep i dag: «Du kal ikke tro du er noe …» og så videre.

Varulven

Jeg kunne skrevet ti sider om hver av de overnevnte bøkene og tyve sider til om dikterens turbulente liv i denne lille hyllesten, men jeg skal ikke det. Jeg vil bare si at Aksel Sandmose er en av få norske diktere som har vært helt i finaleheatet i spørsmålet om hvem som skal tildeles Nobels litteraturpris. Mesterverket Varulven fra 1958 skal ha brakt ham veldig nær prisen, men ikke helt til topps.

Og om han ikke fikk Nobelprisen er det kanskje en trøst at boken har inspirert en rekke andre kunstnere, blant annet Cornelis Vreeswijk, til ny kunst. «Felicias svenska suite» er en hyllest til hovedpersonens store kjærlighet Felicia Venhaug, og trubaduren Vreeswijk påsto til sin død at han leste Varulven hver sommer.

Ja, det er et monumentalt verk, og også denne skribents favoritt i Sandemose-universet. Boken om undervakre Felicia, som elsker to menn og forsvinner i en råk i Numedalslågen kan få hvem som helst til å ligge våken om natten.

Det var mye av Sandemose selv i En flyktning krysser sitt spor. Hvor mye var det av ham i Varulven? Hvor mye varulv var han selv? Den ene av Felicias menn er forfatter, nemlig hovedpersonen Erling Vik. Men drepte han henne? Det får vi ikke vite. Ikke i denne boken.

«De gjorde ham til en myte, og en myte kunne ingen beseire, heller ikke han». Det er «tag-linen» i Varulven. Myte også der altså.

Turbulent liv

Sandemoses liv var turbulent og preget av to dødsfall i nærmeste familie. Både hans andre hustru Eva og sønnen Espen døde av kreft. Noe som satte spor både i dikterens liv og forfatterskap.

Under krigen oppholdt Sandemose seg i Sverige, der han blant annet skrev Det svundne er en drøm. Tilbake i Norge i 1945 kjøpte han småbruket Kjørkelvik på Sørlandet, der han bodde og arbeidet når han ikke var på sine legendariske og ofte fuktige reiser til Oslo.

Hans biografer legger ikke mye imellom når de skildrer dikterens liv. Sønnen Jørgen forteller at han hadde en lunefull far som satt oppe om nettene og skrev og drakk og om dagen gikk rundt og bråkte. Han hevder også at faren gikk på amfetamin ved siden av alkoholen og hadde incestuøse, pedofile og homofile tendenser, som han riktignok aldri levde ut.

Etter hustruen Evas død giftet Sandemose seg for tredje gang med den 34 år yngre danske skuespilleren Hanne Holbek, og på sine eldre dager besøkte han også Nykøbing et par ganger.

Halfway Mountain

Om han besøkte Misery Harbor igjen vet denne skribent ikke. At noe som forandret livet til Axel Nielsen skjedde der 29. oktober 1916 er det uansett liten tvil om.

Men, som han selv antyder i avslutningen av En flyktning krysser sitt spor: En sannhet kan jo ha flere sider. Slik slutter romanen:

«Det ligger et fjell i det indre av Newfoundland, Halfway Mountain. Det rager opp i et nokså plant skogland og synes derfor kanskje noe høiere enn det er. Jeg anslår det til bortimot 800 meter, og det tar en dags marsj å komme rundt det nede på lavlandet. Jeg har vært rundt det på en jakttur, og det er rart å se hvorledes et sånt fjell er blitt noe helt annet enn før hver gang man har beveget sig et stykke og ser på det igjen. Tusen forskjellige beskrivelser kan du få av Halfway Mountain og alle er like riktige. Jeg kjenner en sterk trang til å si dig dette nu, at fjellet er stort og mangesidet, men den som lå i lenker på jorden så bare Halfway Mountain fra det stedet hvor han lå.»

***

Dette er Janteloven:

1. Du skal ikke tro at du er noe.
2. Du skal ikke tro at du er like så meget som oss.
3. Du skal ikke tro du er klokere enn oss.
4. Du skal ikke innbille deg du er bedre enn oss.
5. Du skal ikke tro du vet mere enn oss.
6. Du skal ikke tro du er mere enn oss.
7. Du skal ikke tro at du duger til noe.
8. Du skal ikke le av oss.
9. Du skal ikke tro at noen bryr seg om deg.
10. Du skal ikke tro at du kan lære oss noe.

***

Aksel Sandemose

Født 19. mars 1899 i Nykøbing, Mors

Død 6. august 1965 i København

Emigrerte til Norge i 1930 og skrev sin første roman på norsk En sjømann går i land i 1931

Skrev en rekke essays, fortellinger, artikler og romaner. De viktigste romanene er:

En sjømann går i land (1931)

En flyktning krysser sitt spor (1933)

Det svundne er en drøm (1944)

Varulven (1958)

Drev også tidsskriftene  Årstidene og Fesjå.

Gravlagt på Vestre Gravlund i Oslo.

Les også: Hjemme hos Pablo

Les også: On the road to Mandalay