Forfatteren bak romanen «Å vanne blomster om kvelden», franske Valérie Perrin, topper for tiden bestselgerlistene her hjemme. – Det er kunstnerens plikt å gi håp, sier hun – selv om hun innrømmer at hun er «ekspert på triste bøker».
Å vanne blomster om kvelden er fortellingen om jenta som ble erklært død som nyfødt, men som våkner til livet ved hjelp av varmen fra en radiator. Som voksen tar hun seg jobb som gravlundsvokter, og vi skjønner at Violette ankommer dette stedet med noe virkelig hjerteskjærende i bagasjen.
«Kunne gitt terningkast sju», skriver Dagbladets anmelder og legger til at tårene strømmet under lesingen. «Valérie Perrin behersker underholdningssjangerens mange grep til fulle», kvitterer VG sin kritiker under overskriften «En deilig bok».
Les også: Et vakkert og sørgmodig mesterverk
Men hva var det som satte forfatteren på sporet av denne fiktive fortellingen i utgangspunktet?
– Det startet med en tragisk ulykke som skjedde med sønnen til min beste venninne. Jeg hadde ikke noe svar til henne, jeg visste ikke hvordan jeg skulle hjelpe. Så jeg spurte meg selv: Er det noe annet jeg kan gjøre, sier forfatteren til NTB.
Svaret lå kanskje i det skrevne ordet, tenkte forfatteren. Som svarer nei på om hun raskt skjønte at Å vanne blomster om kvelden kom til å bli en bestselger.
– Men jeg merket at jeg ble revet med når jeg rettet opp i manuset mitt. Jeg glemte å rette og fortsatte å lese fordi jeg ble revet med av historien og ville vite hvordan det gikk. Selv om det var jeg som hadde skrevet historien, så lot jeg meg altså rive med – som om jeg var min egen leser.
Diskuterte i timevis
At fortellingen i stor grad skulle utspille seg på en gravlund, er ikke noe rart, forteller hun. Forfatteren har en egen plass i hjertet sitt for slike steder, hun har nemlig alltid har tenkt på kirkegårder og gravlunder som sjelenes hage; et sted som er fryktelig trist, men også fryktelig vakkert, fylt opp med dikt og kjærlighet.
– Deretter kom spørsmålet: Finnes det gravlundsvoktere, og hvis det gjør det, hvordan er hverdagen deres?, sier forfatteren om romanens tilblivelsesprosess.
– Jeg har diskutert i timevis med en mann som var graver i Bourgogne, i landsbyen der jeg vokste opp i. Vi møttes på kafé, og han fortalte meg om kollegene sine, og om vennskapet med paret som var gravlundsvoktere da han arbeidet der. Jeg snakket også i timevis med en mann som driver et begravelsesbyrå i Trouville-sur-mer i Normandie. Han fortalte meg om begravelser, om det folk ønsker seg til begravelsesseremonier og hvilken musikk de ofte vil høre.
I romanen lar forfatteren de døde få være med, for Violette blir kjent med hver eneste gravstein og tenker ofte på alle som ligger der, stedt til hvile.
– Det finnes en gravskrift som Violette nevner, det er favoritten hennes blant gravskriftene. «Man er ikke død så lenge noen tenker på en». Å vanne blomster om kvelden handler om nettopp dette. Folk er ikke lenger til stede fysisk, i kjøtt og blod, men så lenge vi tenker på dem, er de der. Det holder å tenke på dem, gjennom tankene vekker vi dem til live.
Tåler mye
Violette representerer mange kvinner, forteller romanforfatteren, som ser likheter mellom seg selv og romankarakteren.
– Men jeg har også latt meg inspirere av mange venninner. Violette har nemlig tusen fasetter, tilføyer hun – og legger til at det som virkelig er tragisk med romankarakteren, er at hun nekter seg selv kjærlighet.
Kanskje ikke så rart, livet hennes er preget av mange svik. Men forfatteren bedyrer at selv om det er mye ved romanen som kan synes tragisk, så er det også en kvinne som tåler mye vi får møte.
– Violette lever i øyeblikket og vet å sette pris på livet. Hun liker et godt glass vin, og hun liker å lage mat til de som stikker innom. Hun er et nytelsesmenneske. Hun er ekstremt kompleks, som alle kvinner er, fortsetter Perrin – som sier hun virkelig nøt å skrive boken, en bok hun slett ikke betrakter som bare mørk, selv om skjebnen har vist seg å være lunefull for Violette.
– De tre romanene mine har det til felles at de er ganske dystre, de handler om vanskelige emner. Men å la optimisme og håp få skinne gjennom, er kunstnerens rolle. Livet er ikke enkelt, det kjenner vi på hver dag, det er fylt av tragiske hendelser, sykdom og urettferdighet. Men det er tvingende nødvendig at håpet vinner, slår Valérie Perrin fast. Og sier det har vært overveldende med de mange som tar kontakt for å uttrykke sin kjærlighet til boken.
– Det jeg liker best, er når leserne forteller meg at de har begynt å lese igjen, og at de fortsetter å sluke bøker, sier hun. Og legger til at andre forteller henne om hvor sterkt de har knyttet seg til Violette. De betrakter henne nesten som et levende menneske.
