Hjørnevikmania

Full sal, hylende fans og stående applaus. Ikke alle får det når de lanserer ny bok. Jon Hjørnevik får det.

350 betalende tilskuere på en boklansering! Det skjer ikke så ofte. Til gjengjeld fikk de fremmøtte to sett, to gitarister og to timers rock n’roll i ærverdige Logen i Bergen i går kveld. Og en vokalist og diktoppleser med ødelagt stemme, men med kroppen full av medikamenter. Og sannelig ble ikke hovedpersonens stemme enda mer sexy enn vanlig.

Tre muntre herrer

Anledningen? Jon Hjørnevik lanserte sin nye diktsamling Heimekontor i gravferda. Ifølge forlagssjef Håkon Kolmannskog, som åpnet ballet med å holde gravferdstale for selveste forfatteren, med krans og det hele, så har Samlaget solgt ganske utrolige 35 000 av Hjørneviks diktsamlinger. Og ganske mange eksemplarer ble solgt i går også. Med seg på scenen hadde en hes Hjørnevik gitaristene Dagfinn Iversen og Bjarte Aasmul, og flere av diktene fikk tonefølge og koring av de to muntre herrene ved siden av.

Anekdoter og fruktkurv

Hovedpersonen selv ga flere eksempler fra sitt dikterliv med anekdoter til alle diktene. Og hvis noen lurer på hvor tittelen Heimekontor i gravferda kommer fra, så er det en forklaring på det også. Siden poeten har ”ordentlig” jobb i et reklamebyrå og av og til er borte for å gjøre andre ting, for eksempel gå i begravelse løy han på seg en ”hjemmekontor-dag” da han skulle i en slik. Sånt blir det både dikt og samlinger av. Det fins forklaringer på hvordan Eg har ein fadder i Botswana og Shortsen til far min kom til også, og publikum satte pris på å få dem. I tillegg til diktene selvfølgelig.

Etterpå var det trekning av fruktkurv, men for en gangs skyld var ikke det høydepunktet.

Les også: Hjørnevik samlar seg stadig.

Her er et dikteksempel fra Hjørneviks nye samling:

Stakkars, sjefen er sjuk

Stakkars, sjefen er sjuk,
herregud, det var trist.
Det er ikkje lenge
sidan han var sjuk sist.

Bedrifta er lamslått,
han vert borte ei stund,
han har visst fått utslett
og klør som ein hund.

Stakkars, sjefen er sjuk,
kva har han fått no,
han klør hist og her,
han finn ikkje ro.

Me må senda ei helsing,
herregud, stakkars mann,
me sender ein kvast
med blomar til han.

Stakkars, sjefen er sjuk,
eg skriblar ned fort,
eg sender ei helsing,
eg skriv på eit kort:

«No er alle her lei seg
for at du er dårleg.
No vonar me berre,
at det er alvorleg».