Hjemmets finansministre

Kvinnehistorie er lett å forknippe med kamp. Kampen for rett til utdanning, stemmerett, likeverd, likestilling og fri abort. Alle selvsagt viktige. Det som imidlertid ofte kommer i bakgrunnen, er kvinnenes avgjørende betydning for utviklingen av velferdsstaten. Kvinneorganisasjonene, samlet i Norske Kvinners Nasjonalråd og i Arbeiderkvinnene, har gått i bresjen for viktige gjennombrudd innen ernæring, hygiene, helse, utdanning og seksualopplysning.

I tillegg betyr også «økonomi» hushold. Man kan trygt slå fast at det er kvinnene i store deler av forrige århundre, som skal ha betydelig ære for å ha lagt grunnsten til det velferdssamfunnet vi i dag nyter fruktene av. «Mens mennene bygget hus, hadde kvinnene ansvaret for å bygge hjemmet, og det var et arbeid som i sin natur aldri lot seg fullføre.»

Gifte kvinner uten rett til arbeid

Iselin Theien:
Damene i Fiolveien. En historie om norske husmødre.

Sakprosa
Res Publica
240 sider

De aller fleste hadde yrkesbetegnelsen «Husmor». En husmor ble definert som «en gift kvinne med husarbeid i hjemmet som sin viktigste kilde til sitt livsopphold». Ved inngangen til 1900-tallet ble rundt 40 prosent av norske kvinner regnet som husmødre. Toppen kom i 1960 da 55 prosent av kvinner over 15 år var husmor. Av 835 000 gifte kvinner, var hele 745 000 dette året som husmor å regne.

Så sent som i 1925 hadde både LO og Arbeiderpartiet som parole at alle kvinner som giftet seg, burde si opp sin stilling for å være hjemme. Dette for at hun ikke skulle konkurrere med mannen om lønnsarbeid. Werna Koren Christie var ikke mer enn 20 år da hun i 1932 giftet seg med den 35 år gamle Einar Gerhardsen. Hun fulgte normen og sa straks opp jobben sin i Samvirkelaget. Først i 1939 kom en viktig dom, som sikret kvinner oppsigelsesvern, selv etter å ha trådd inn i den hellige ektestand.

Et hjem for hele nabolaget

I boka Damene i Fiolveien. En historie om norske husmødre har Iselin Theien tatt utgangspunkt i protokoller fra en kvinneforening på Simensbråten i Oslo, og forteller deres historie gjennom 80 år. Foreningen ble startet i 1915 og hadde som mål å bygge et forsamlingshus for et nabolag av nybyggere ved Ekebergsletta, den gang «på landet» – utenfor Oslo.

Tomt fikk kvinneforeningen kjøpe allerede i 1919, da med et lite skur på tomta. Ved hjelp av basarer og utlodninger fikk man nedbetalt tomta. I 1927 tok man opp nytt banklån og samme høst stod det nye Forsamlingshuset klart og flagget gikk til topps over hele Simensbråten.

I forsamlingshuset i Fiolveien skapte kvinnene et hjem for hele nabolaget, med mødrehygienekontor, helsestasjon for småbarna, hagebrukslag, bibliotek, valglokale, samvirkekomité, klasserom, politiske møter, søndagsskole, ungdomslag, eldreomsorg, møtelokale for idrettslagene, juletrefester, musikk og teater.

Levende om norsk dagligliv

Det er en fargerik og fascinerende historie Theien har nedtegnet, full av kvinnenes fremtidstro og vilje. Man blir nesten nostalgisk av å lese om samholdet, solidariteten og ønsket om å utvikle samfunnet til alles beste, ikke kun for seg selv og sine. Forfatteren går kronologisk fram, og knytter de prosaiske styreprotokollene til viktige årstall og dager i landets politiske historie. Eksempelvis kvinnedugnader for Finland under utbruddet av Vinterkrigen, samt stillingstagende under invasjonen av Norge i 1940.

Nye hjelpemidler og maskiner i hjemmet gjorde at husmorrollen ble satt under press mot slutten av 60-tallet. Samtidig kom det til gnisninger mellom husmødre og yrkeskvinner, sistnevnte ofte mer av rødstrømpe-slaget. Kriminalsjefen i Oslo ble i 1968 invitert til Ekeberg for å holde foredrag om «ungdomskriminalitet og betydningen av at mødrene er hjemme til barna er fylt 15 år». Kriminalsjefen ville koble den stigende ungdomskriminaliteten til at stadig flere vokste opp som såkalte nøkkelbarn med utearbeidende mødre.

Mot slutten av 80-tallet er medlemmene av kvinneforeningen kommet godt opp i årene, nyrekrutteringen er med nedgangen i husmoryrket, gjort vanskelig. Foreningen selger med dette huset for over to millioner til en utbygger som river og bygger villaer på tomten. Pengene går til utbygging av et eldresenter på Bekkelaget.

Frem fra skyggen

I et etterord skriver Iselin Theien at hun har skrevet boka for å bidra til å løfte husmoren ut fra skyggen som en historisk biperson og innta plassen som den viktige aktøren hun faktisk var i en historisk epoke som gikk mot slutten rundt 1970. I dette har hun ubetinget lykkes. Theien skriver ujålete og likefremt, uten bruk av unødig sjargong og begreper. Likevel lyser det grundige arbeidet som ligger bak teksten. Som forfatteren selv beskjedent uttrykker det: «Det har tatt sin tid å skrive denne boken, men det har vært et givende og hyggelig arbeid.» Vi kvitterer med å takke for lærerike og spennende timer i selskap av boka.

Nå er det bare å håpe at den vil inspirere flere til å skrive lignende viktig og nødvendig kvinnehistorie – både fra landsbygd og fra kyst.

Helt til sist: Ros også til et rørende vakkert omslagsdesign av Øystein Vidnes.

ANDERS NERAAL