Heltene er trette

Alt blir ikke nødvendigvis bedre med en ekstra hjerne. I hvert fall ikke i Dan Browns nye thriller.

I denne femte romanen om Robert Langdon utstyrer forfatter Dan Brown sin helt med en imponerende ny assistent ved navn Winston. Hen er altså en avansert datamaskin/programvare, såkalt kunstig intelligens. Denne «Siri på steroider» blir den egentlige hovedpersonen i romanen, den som fikser allmulig informasjon, konspirerer, ordner transport, tråler internett, hacker og faktasjekker. Veldig klok og filosoferende er Winston også, altså en ekte reddende engel for professoren som nå synes å lide av hjernesvinn – men også god avlastning for virkelighetens Dan Brown. Ved dette enkle og kreative litterære grepet, som denne leser belønner med et ekstra øye på terningen, slipper Brown å slite og streve som de fleste andre forfattere i sjangeren. Han slipper unna, må ikke mestre den forteller-kunsten det faktisk er å tenke ut finurligheter og overraskelser – uten å surre og rote til tidslinje, logistikk og indre psykologisk logikk.

Klipp og lim

I sum fremstår denne boken som om Dan Brown har skrevet et nitti sider langt film-manus, og latt Eple-Siri fylle ut resten ved klipping og liming fra Wikipedia, turistbrosjyrer, kunstkataloger, og noen tvilsomme nettsteder for religionskritikk. Etter omlag to hundre sider har denne leser uansett glemt hvorfor Langdon gidder. Motivasjonen hans ble bare forklart i tre setninger for åtti sider siden, og i mellomtiden handler det mye om hva politi og røvere driver med bak Langdons rygg. Herfra gjelder det for leseren å stålsette sin egen gjennomføringsvilje, for nå settes selv veltrente lesemuskler på en fryktelig utholdenhetsprøve.

Så kommer forfatteren endelig til unnsetning, på side 242 i enkle setninger uthevet på egne linjer, og attpåtil i kursiv, får vi bokens agenda og plotts påklistrede eksistensielle spørsmål summert og gnidd inn som salt i sår: «Fremtidsforsker drept av kirken? Vitenskapelig oppdagelse tapt for alltid? Attentatmann hyret av kongefamilien?»


Dan Brown:
Opprinnelse

Thriller
Bazar (norsk utgave), Transworld (eng. utgave)
496 sider
Oversatt av Kjell Jørgen Holbye

Slitsom langhalm

Det er vel etter dette helt overflødig å skildre mer av plotet i anmeldelsen her. Men siden denne anmelder alltid prøver å speile boken i sin egen tekst, og dette uansett var kladdet før jeg leste side 242, drar jeg en dobbel Brown og utpensler inntil det kjedsommelige for de aller mest tungnemme lesere: Superkjendis, supermillionær og supereksentriske «Eddie» Kirsch var en av Langdons første studenter innen koder, symboler og chiffer. Han er også blitt verdens fremste innen robot-teknologi, studier av hjernen, kunstig intelligens, allslags fremtidsalgoritmer og grensesprengende kvantefysikk. Langdon tenker at yndlingsstudenten for lengst har forbigått ham – så da er det jo rart at han ikke har bedt om hjelp fra den unge informatikk-vidunderbarnet i tidligere bøker?

En ridderlig mann

Men nå går eleven Kirsch altså ut i den ultimate religionskrig, den som faktisk skal utslette religion som maktmiddel en gang for alle.  Luringen har nemlig funnet svaret på de evige spørsmål om hvor vi kommer fra, og hvor vi går.  Det sjokkerende og paradigmeskiftende svaret vil han, av uutgrunnelige årsaker, først gi til tre utvalgte religiøse ledere, for deretter å skulle forkynne dette for hele verden under et spektakulært multimediashow fra Guggenheim-museet i Bilbao. Der er den supervakre Ambra direktør, hun er forlovet med kronprinsen og skal bli Spanias neste dronning.  Det går som det må gå, Eddie blir drept før han rekker å taste passordet som skal starte en forhåndslaget presentasjon av hemmeligheten, og direktørskjønnheten befinner seg brått sammen med Langdon i den avdødes private jetfly. Vår helt skal egentlig bare stikke innom den dødes leilighet i Casa Milà og finne passordet, slik at showet kan go on, men tar med seg Amber siden ingen kan utelukke at kongehuset faktisk er skurken her, og da må jo en ridderlig mann passe på henne.

Sløseri

Brown slenger stadig nye bipersoner og ingredienser i gryta, rører rundt, og krysser trolig fingrene for at lapskausen blir god.  Høk nøytraliserer høk i politiet. Kongen er døende, kanskje selve den katolske kirke. Kronprinsen konspirerer kanskje med biskopen, som kanskje er skurk. Attentatmannen lever i evig religiøs vånde, på grunn av en brutal fortid finner admiralen ingen fred.  Hjelpeløst dårlig skildrer Brown moderne fenomener som det mørke nettet og bloggverdenen, men han er heller ikke troverdig i omtalen av mer trauste akademiske tema som religionshistorien generelt, og sekten som kaller seg Iglesia Católica Palmariana spesielt. Det er et grusomt sløseri med litterærere råvarer, hvis Brown nå legger ingrediensen død for alle andre spenningsforfattere. For jammen er denne katolske bevegelsen en kuriøs godbit: Den ble til etter at paven nektet å helligforklare noen ungdommers møte med jomfru Maria ved landsbyen Palmar de Troya i 1968. Sekten hevdet etterhvert å ha den eneste ekte paven, og innsatte i fjor nummer fem – fordi nummer fire kom på at han heller ville gifte seg. Tom Egeland, du trenger vel en ny nåtidshistorie som klangbunn når Bjørn Beltø neste gang dukker ned i det arkeologiske?

Skoletur på turistklasse

Det mest underholdende ved boken oppstår når populærvitenskap, filosofi og religionsbasert etikk støter sammen. Hele romanen er bygget rundt en kobling mellom menneskets fremste oppfinnelse, datamaskinen, og vårt innebygde BIOS: At hjernen vår uansett og alltid er programmert til å lete etter forbindelser, å skape orden i kaos ved å finne logikk og svar.  For elskeren av oppramsende leksikal kunnskap er romanen kanskje god, her er mye å lære om så mangt, dersom man orker å sortere gullkornene fra ufordøyelig faktagrøt som dette: «Fordi gravitasjonens trekkraft virket motsatt av kompresjonen, kunne Gaudí studere den nøyaktige formen et kjede inntok når det hang helt fritt, og så kunne han bruke den formen til å løse den arkitektoniske utfordringen gravitasjonens kompresjonskrefter utgjorde.»

Les også: Da Brown så rødt

Nevnte Gaudí og hans verker, fra Parc Güell til den ufullførte basilikaen La Sagrada Família, er sammen med kunst generelt selve lokkematen for denne litterære turistbuss-turen innom alle Spanias største turistattraksjoner. Turen virker solid sponset, siden så mange hoteller, spisesteder, klesmerker, kaffemerker, kunstverker og en fantastisk Tesla på død og liv må skvises inn i en allerede utvannet og ufokusert historie.

Fragmentert og rotete

Dan Brown har både før og etter sitt kommersielle gjennombrudd med boken Da Vinci-koden bygget sine intriger på en formel denne matematikksvake leser kun klarer å gjengi som kvadratroten av menneskelig lidelse multiplisert med 101 prosent grundig research innen ulike historiske og filosofiske tema. Siden Brown aldri har utmerket seg positivt hva gjelder personskildringer og psykologiske nyanser, står og faller hans boksuksess i underholdningssjangeren på evnen til mesterlige sammenstilling av klisjéer. Han tager en klisjé- myte fra religionshistorien, koker den langsomt opp med sammenraskede klisjéer høstet fra populærvitenskapens grunneste jordsmonn, og krydrer med konspirasjonsteorier og høye doser spektakulær forfølgelse og voldsutøvelse. Denne suksessformelen ble en oppskrift som, helt siden den spede start for nesten 20 år siden, har fungert.

Sirkelens ende

For denne leser er det både ironisk og trist at sirkelen har fått en ende nå, med årets roman. Ironisk nok handlet Browns tidligste verk om spektakulære digitale nyvinninger, mens han i denne romanen viser en påfallende mangel på helhetlig forståelse av nettopp dette. Verre er det kanskje at forfatteren, så vel som sin hovedperson Langdon, i årets roman fremstår som mildt sagt lemfeldig i sin omgang med både ferske forskningsfakta og alt som kan kalles religiøs og historisk akademisk konsensus. Brown lar endog fortellerstemmen i boken fastslå absurditeter som «at en akademiker på Köves’ nivå skulle lese Første Mosebok, var omtrent som om Einstein skulle gått tilbake til ungdomsskolepensum i matematikk.» Det er trist at en forfatter som var ledende i sjangeren nå ikke evner ikke å pusle sammen fragmenter av spennende ny forskning og gammel kunnskap. Altfor store deler av denne romanen ligner mer på eksamensnotater enn fortellerkunst.

Stakkars oversetter

Kjell Jørgen Holbye har hatt en meget spesiell oppgave, da alle Dan Browns oversettere må si ja til å jobbe i kontrollert isolasjon og skrive under på stramme diskresjonsavtaler. Dette kreves fordi PR-avdelingen hos moderforlaget vil sikre seg mot alle former for manus-lekkasje.

Når man i tillegg tar hensyn til at originalteksten er sprekkeferdig av klisjéer fra nederste hylle, og at Brown nå har vært på opphørssalg i kursiv-avdelingen, er det sannsynligvis en umulig oppgave å gjøre denne boken til en god leseropplevelse på norsk. Det smerter derfor denne anmelder å formidle negativ kritikk om en oversettelse signert en såpass respektert aktør som Holbye, men det er profesjonelt umulig å la være: Allerede i de to første setningene brukes adjektivet «stupbratt» to ganger, i tillegg til variasjon av ordet «stup». Dette gir et inntrykk av dårlig norsk ordforråd, eventuelt giddeløshet, for Brown og hans språkvaskermaskineri unngår slike tette gjentagelser i originalteksten.

Snublesteiner og skurr

Denne leser koser seg i møte med sjeldne språklige godbiter som «å innforlive seg med», men stusser ved mange av valgene oversetteren ellers har gjort. Testet etter stikkprøvemetoden synes den norske teksten enda mer forkrøplet og slitsom enn originalen. Setninger som «Det inntørkede skjelettet av en mann var drapert i en tradisjonell katolsk prestekjole.» kan skape unødig tvil om hvorvidt figuren er en veldig mager levende, eller rett og slett død.  Den engelske teksten tydeliggjør dette. Slike små snublesteiner og skurr ville kanskje kunne avfeies som kun kosmetiske problemer i en ellers god tekst, men med dette utgangspunktet bør oversetteren heller hjelpe enn motarbeide leserens ørkenvandring. La oss likevel håpe at Holbye har hatt en fin tur, og fått skikkelig godt betalt for tort og svie.

Bare veldig skuffet

Da VG i 2009 publiserte en anmeldelse flere dager før verdenslanseringen av Dan Browns nye bok, ga vi blaffen i at vi spolerte lanseringssirkuset. Som anmelder ville jeg derimot ikke røpe noe som ødela spenningen for så mange forventningsfulle lesere. Denne gangen hadde det å kverke publikums interesse ved «spoilers» vært mer å regne som et barmhjertighetsdrap. Svaret på gåtene om den store hemmeligheten er etter nesten 500 siders lesing like skuffende som å få en tyggis i premie etter å ha vunnet et stort maratonløp.  Man blir kanskje ikke sint, men det er lett å føle seg litt lurt – og veldig, veldig skuffet. Det kunne derfor være fristende å anbefale folk å vente på filmen. Men noe slikt ville jo aldri en pasjonert forkjemper for litteratur og lesing gjøre …

MAY GRETHE LERUM

 

 

 

(Foto: Claudio Sforza / Bazar Forlag)

 

Trykk her for å se høstkatalogene