”Hele verden har fått krampe”

”Hele verden har fått krampe.” Det er William, Lucy Bartons eks-mann, han hun var gift med i tjue år og nå har vært skilt fra like lenge, som sier dette omtrent midt i den nye romanen til Elizabeth Strout, Lucy ved havet. Vi har møtt dem før, både Lucy og William, i de tre forrige romanene til Elizabeth Strout (alle er oversatt av Hilde Rød-Larsen), de som handler om forfatteren Lucy Barton og hennes univers. Den første var Jeg heter Lucy Barton, som ble nominert til Booker-prisen, og kom ut på norsk i 2017. Den andre har tittelen Hva som helst er mulig (på norsk i 2018), og den tredje er Åh, William, som kom ut i fjor. Den handler om da Lucy ble med William til Maine for å oppsøke en halvsøster han ikke visste at han hadde. Lucy var nettopp blitt enke etter at hennes elskede cellist-ektemann, David, døde. Eks-ektefellene dro sammen til Maine bare året før handlingen i Lucy ved havet tar til. Og nå drar de to jammen dit igjen, men av helt andre grunner enn en nyoppdaget halvsøster. Nå drar de for å redde livet, eller som William sier:

”Lucy, det er ditt liv jeg vil redde.” Det er i begynnelsen av mars 2020. Lucy skulle egentlig ha vært på en bokturné i Tyskland og Italia, men hun sa den fra seg – og takk og pris for det. For nå dør folk som fluer av covid i Italia, og snart begynner de å skrante i New York også. William er parasittolog, og han skjønner virustegninga. Han er 71 år, Lucy noen år yngre, men han ser at hun er tynn og utrent – og absolutt i risikogruppa. Nå har han leid et hus til dem på en klippe ved havet utenfor den lille byen Crosby i staten Maine.

Døden i New York

Ja, verden har virkelig fått krampe. I alle fall har den blitt angrepet av et dødshissig virus. Og selv om Lucy mener at William krisemaksimerer situasjonen, forlater hun motvillig leiligheten sin en torsdagsmorgen i mars, og blir med ham til dette huset ved havet. ”Det er bare for to uker,” sier William. Men han vet – og jeg vet det i alle fall – at det kommer til å bli for mye lenger. Ganske kjapt skjønner Lucy det også, for snart sitter de to i klippehuset og ser skrekkscener på TV, bilder av død og fordervelse fra New York, hennes elskede by, – og allerede på side 27 dør forfattervenninnen hennes, Elsie Water, av viruset. Verden lukker seg sammen omkring dem, slik den lukket seg rundt oss alle de forbannede dagene i mars 2020.

Elizabeth Strout:
Lucy ved havet

roman
Forlaget Press
287 sider
Oversatt av Hilde Rød-Larsen

Så går den iskalde Maine-våren mot sommeren, og William og Lucy lever sammen gjennom de ensformige dagene. De går turer i Maine-landskapet, gjerne hver for seg. Lucy klarer ikke å lese, klarer ikke å skrive. Hun savner døtrene sine, Chrissy og Becky, grenseløst – og snakker stadig med dem i telefonen. Men barn er opphav til engstelse, og det er flust av godt begrunnede døtre-bekymringer i denne romanen, selv om jeg av og til tar meg i å irritere meg over Lucys klamring til sine for lengst voksne døtre. Chrissy er tross alt førti år, og kanskje er ikke mor den man som datter aller helst vil utlevere hjertet sitt til. Men hva gjør langvarig isolasjon med folk – hva gjør den med Lucy?

Sorg er ensomme greier

Det er en svært sterk tilstedeværelse i denne jeg-romanen om Lucy Bartons tid ved havet sammen med William. Han som i sin tid førte henne inn i verden da hun var helt ung. Som reddet henne fra ydmykelsen over fattigdommen hun kom fra. Nå blir de to presset sammen igjen, og alle slags tanker dukker opp i Lucy. Hun sneier raskt innom ytre begivenheter; drapet på George Floyd i mai 2020, og demonstrasjonene etterpå, høstens presidentvalg og stormingen av kongressen i januar 2021. Forvitringen av det amerikanske demokratiet. Men det er de indre minnebildene som sterkest presser seg på. Om livet med William og døtrene, om utroskap og svik. Og vonde minner fra barndommen om den kjærlighetsløse mora hennes, om søsknene Pete og Vicky, som Lucy ikke har sett på flere år. Året i Maine-landskapet setter fart på bildene fra livet hun har levd. Enten som korte glimt av små, nærmest uviktige detaljer, eller som dyp sorg over å ha vokst opp i en familie der de aldri sa at de var glade i hverandre.

Menneskene som pingpongballer

Mennesker er som pingpongballer, tenker Lucy; vi deiser tilfeldig inn i hverandre, og spretter tilbake. Slik hun en dag deiser inn i Charlene Bibber, som forteller Lucy om den gamle damen, Olive Kitteridge, som bor på sykehjemmet der Charlene vasker. Lucy kjenner ikke Olive Kitteridge, men det gjør Elizabeth Strout-leserne, fra hennes Pulitzerpris-roman, Olive Kitteridge fra 2008 (på norsk i 2015) og fra Olive igjen (på norsk i 2020). Romanene om den noe bryske, pensjonerte mattelæreren i nettopp Crosby. En hilsen, altså, fra forfatteren til en av hennes tidligere romankarakterer. En elegant litterær pingpong-lek.

Lucy ved havet er en kjærkommen fjerdebok om Lucy Barton, denne damen som jeg unektelig opplever et slektskap til. Som jeg av og til kjenner meg igjen i, så det gjør ørlite vondt. (Skal jeg ringe døtrene mine nå? Nei, jeg venter til i morgen.) Som om Lucy fester sitt sterke blikk i meg, samtidig som hun gransker seg selv. Slik er romanen dyp og lett på samme tid. Dyp – fordi den går til bunns i menneskelig erkjennelse, og lett – fordi den rett og slett er lettlest. Sidene flyter avgårde. Lucys stemme er direkte, fortellende, ofte konkret beskrivende, og av og til slår den meg som nærmest litt dagligdags pludrete. Men ære være det klare og gode Lucy-språket som oversetteren Hilde Rød-Larsen har skapt på norsk. Lucy sier et sted i romanen at det er hennes dype trang til å forstå hvordan det er å være et annet menneske, som har gjort henne til forfatter. Og omtrent sånn vil jeg tro det er for gode oversettere også.

MIA BULL-GUNDERSEN