Heier på det stille barnet

– Jeg har alltid likt å gjøre ting jeg aldri har gjort før. Og jeg liker motstand. Men jeg var veldig utslitt etter arbeidet med Victoria, forteller Torun Lian.

– Så tok Irja Thorenfeldt, redaktøren min på Aschehoug, kontakt, reiste meg opp og sa at jeg måtte skrive igjen. Da tenkte jeg at denne gangen skulle jeg gjøre noe som var enkelt for meg, jeg ville skrive om noe jeg virkelig kunne. Hva er jeg flink til? tenkte jeg. Jo, jeg er ganske god til å være innadvendt.

Situasjoner uten alvor

Alice Andersen er åtte år. Hun liker vinter, ikke sommer. Hun klarer ikke å smile på kommando – og hun liker heller ikke å prøve. Hun kjeder seg sjelden, i alle fall så lenge hun får være alene.

Samtidig bekymrer hun seg mye. Det er bedre å gjøre én ting for lite enn én ting for mye, mener Alice. Hun beveger seg helst utendørs søndag morgen, mens alle andre ligger og sover. For i motsetning til Alice i Eventyrland, som hun gjerne skulle hatt som venninne, trives hun best hjemme i sitt trygge univers, i Alice Andersen-land.

Torun Lian legger ikke skjul på at det er mye av henne selv i Alice Andersen, som er hovedpersonen i den nye boka med samme navn. Til tross for at hun har tilbrakt snart tre tiår i norsk kulturliv som blant annet forfatter, dramatiker og filmregissør, har hun sjelden gitt intervjuer. Men nå gjør hun et unntak fordi temaet er viktig for henne.

Ikke så mye tull og tøys

– Jeg har i grunnen likt å være innadvendt så lenge jeg har hatt anledning til å være det for meg selv, sier Lian. Men hun vedgår at det ikke alltid er så enkelt i møte med andre. Hun sier at hun godt kan finne på å gå en omvei for å slippe å prate med folk, svare «Bra» når de spør «Hvordan går det?» Det er jo ikke alltid sant. Det har alltid vært anstrengende med situasjoner der det ikke helt er tid og sted for alvor og sannhet. Familieselskaper med overfladiske samtaler og forventning om hygge og lykke. Møter med voksne fremmede som synes det er greit å presse seg inn i intimsfæren bare fordi du er barn. Og store grupper.

– Man skulle kanskje ikke tro at en regissør ikke trives med store grupper?

– Det er kanskje et paradoks. Men jeg tror mange regissører er innadvendte. Innadvendte har ofte stor evne til å konsentrere seg. De liker det. Arbeidet som regissør krever mye konsentrasjon. Innadvendte er gjerne tålmodige, kan ha sterk vilje og er kanskje litt hensynsløse på den måten at de kommer raskt til alvoret. Ikke så mye tull og tøys. Det gjør kanskje at de kan skjære gjennom når det trengs.

Selvopptatte og trofaste

Torun Lian har som mange andre lest Susan Cains bok Stille og forteller at den ble viktig for henne. Selv om hun for lengst hadde skjønt at hun selv var innadvendt.

– Jeg har alltid erkjent det, men ingen har noen gang sagt, som Cain, at det er fint, sier hun.

Når hun nå har skrevet bok, er det for å heie på de stille barna.

– Jeg tror man kan lære barn mye om respekt ved å vise dem at vi er forskjellige. Vi trenger selvfølgelig også ekstroverte, men i vår kultur ignorerer vi de innadvendte, og de kvalitetene de har som er positive, og kanskje til og med sårt tiltrengte og nødvendige.

Lite verdsatt kvalitet

Lian mener man bør gi de innadvendte et rom hvor det er mulig for dem å føle seg komfortable i sosiale sammenhenger. Selv om de kan virke uinteresserte til å begynne med, og for eksempel ikke umiddelbart kommer med det av og til litt hule spørsmålet om hvordan den andre har det, er det en person der inne, og ikke alltid en uinteressant én.

– Innadvendte kan, i første omgang, virke avvisende, selvopptatte. Ikke så rart med tanke på at de faktisk er ganske opptatt av ting inne i seg selv. De har ofte er ganske yrende indre liv. Men samtidig har de ikke sjelden en velutviklet medfølelse selv om de kan ha vanskelig for å uttrykke den. Innadvendte er dessuten ofte ganske trofaste personer. Det er en kvalitet som blir altfor lite verdsatt i vår tid. Nettverksbygging har erstattet trofasthet.

Trengs i verden

Alice Andersen er en grubler. Nettopp tenksomheten er noe av det mest verdifulle ved å være innadvendt for en innadvendt person, mener Lian.

– Jeg skulle ønske innadvendte barn kunne bli gitt å forstå at deres måte å være i verden på er bra og viktig. Spesielt når man ser hvor verden er på vei i ekspressfart for tiden. I den ettertanken, eller fortanken, som kan være de litt forsiktiges domene, ligger det en sunn frykt. Man ikke bare undervurderer, men overkjører den kvaliteten det er å ta et skritt tilbake, inn i tanken, i vår kultur. Det lider vi under, og det lider de stille barna under. Barn som forundrer seg og undrer seg, selv om de ofte er sårbare, er det verden trenger, sier Lian.

Godt av å stoppe opp litt

– Jo mer vi får ut av folks kvaliteter, desto bedre samfunn kan vi få. Tålmodighet, tenksomhet, tilbakeholdenhet er underkjente kvaliteter. Jeg tror vårt samfunn har godt av å stoppe opp litt.

– På hvilken måte?

– Når det gjelder miljø, forbruk, fordeling av goder. Og hva er egentlig verdifullt når det kommer til stykket? Vi jager av gårde etter mer, fortere, høyere, lengre og før alle andre, og det virker nesten umulig å stanse. For mange er det begynt å gjøre nokså vondt. Du kan gå til legen og få smertestillende så klart, men er det så lurt? Det kan faktisk finnes gode grunner til å kjenne litt på smerte og angst – det kan være fint. For fremtiden. For barna som skal vokse opp.

Ikke bare tåle

Alice Andersen er illustrert av Øyvind Torseter. Han var Lians førstevalg til illustratørjobben, og hun var fornøyd allerede med første utkast.

– Jeg synes han har fanget Alice på en enkel og tidløs måte.

Boka er den første i en ny serie, og Lian forteller at hun allerede har skrevet utkast til tre bøker til. Hun sier hun ikke skriver om det å være innadvendt som sådan, men om hvordan et innadvendt barn takler ulike situasjoner som hvem som helst kan komme i. Som når Alice er varaprinsesse i et skuespill, og må steppe inn når hun som skal spille prinsessen blir syk. Og hun får det til uten at det gjør henne mindre innadvendt. Det er et karaktertrekk en lever med.

Feil skrudd sammen

– Innadvendte barn lærer gjerne å takle og tåle ting I en kultur som ikke akkurat etterlyser det stille og tenksomme. Jeg kan godt huske jeg var såret som barn fordi jeg opplevde å være feil skrudd sammen i forhold til idealet som var de andre. De som sto først og sang høyest. Selv prøver jeg å se de innadvendte barna. Jeg vil så gjerne gi dem noe.

– Hva føler du at du kan gi? Alice Andersen vil helst være i fred for fremmede voksne.

– Ja, men barnet må oppleve å bli sett på sine premisser. Man kan ta det litt med ro i begynnelsen, og så for eksempel spørre: «Hva liker du å lese?» For det er jo noe mange innadvendte barn er glad i. Eller spørre: «Hva liker du å tenke på?» Og hvis barnet ikke svarer med en gang, kan man vise det at man også er tålmodig. Og hvis barnet likevel holder tilbake, så går det an å smile, se på akkurat det barnet, rett forbi alle de som helt naturlig har stilt seg i første rekke.

Den hemmelighetsfulle hagen

– Fant du selv karakterer du kunne kjenne deg igjen i i det du leste da du var barn?

– Definitivt. Jeg leste, ganske typisk, mye. Den hemmelighetsfulle hagen og Frendeløs er bøker jeg leste mange ganger. Den hemmelighetsfulle hagen handler mye om å bryte inn i det innadvendte både i seg selv og andre. Det er klassiske arketyper, å være en som bryter inn i noe, eller en noen bryter seg i

– Tror du det er blitt vanskeligere å være stille siden du selv var barn?

Lian tenker grundig over spørsmålet før hun svarer.

– Det vet jeg ikke. Det var ille nok da jeg selv var barn, men er kanskje blitt verre. En bekjent fortalte meg at i klassen til datteren hennes hadde de innført 10-minutters-stasjoner. De jobbet med noe i ti minutter, så var det videre til neste stasjon, jobbet ti minutter med noe annet, og så videre. Datteren, som likte å bruke tid på for eksempel en tegning, hadde løst problemet med bare å skynde seg å klusse ned noe for å bli ferdig. Jeg blir fortvilet når jeg hører sånt. Det er å knuse barn som liker å konsentrere seg.

Halve skritt

Det er liten tvil om at Lian selv er en slik person. På bordet foran henne hjemme i leiligheten på Frogner ligger et halvpuslet puslespill med 2000 brikker. Hun forteller at hun lenge hadde vært på jakt etter et ordentlig stort et, og fant det i Amsterdam. Litt mer tålmodighet er noe Lian mener verden har godt a

– Jeg synes vi må spørre oss om det alltid er verdifullt at ting skal gå så fort. I dag dukker det langsomme opp her og der som en motvekt til hasten, med slow food-bevegelsen for eksempel, men det er ikke akkurat hovedtendensen.

Miljøengasjementet hennes er ikke nytt:

– Jeg er utdannet agronom og har lenge vært bekymret for hvordan vi forvalter jorden. Det går for fort. Det utnyttes og utbyttes. Det er for ekspansivt. Jeg mener de dårligste kvalitetene ved det ekstroverte har vært idealet for lenge. Naomi Klein har visst akkurat skrevet en bok som diskuterer det (This Changes Everything (2014), journ. anm.). Den skal jeg lese. Og så skal jeg heie på de barna som tar halve skritt fremfor dem som tar doble.

Et undrende samfunn

– Er dette en bok skrevet for de introverte barna, eller også for at de ekstroverte skal forstå dem bedre?

– Begge deler. Ekstroverte kan, vil jeg tro, ha de samme bekymringene og følelsene som de introverte et sted langt inne, men de er flinkere til å være i interaktivitet og legge lokk på ting. Gå videre. Vinne. I hvert fall I første omgang. Og de møter en kultur som hyller dem. Jeg håper jeg blir invitert på besøk til noen skoleklasser som har lest boka. Jeg er veldig interessert i å høre hvordan ulike barn opplever den. På hvilken måte de kjenner seg igjen.

I tiden fremover vil Torun Lian veksle mellom Alice Andersen og noen mer omfattende prosjekter. Skrive, lese og grave i jorda når det blir sommer igjen.

– Og forundre meg sammen med barn når jeg møter dem. Fortelle dem at det er livsviktig. For fremtiden. Et samfunn som undrer seg, er et jeg kan like.

(Foto: Aschehoug)