Harlan Coben fikk ham til å ville skrive

BOKETTERSYN: Men det var Mario Puzos "Gudfaren" som vekket hans fascinasjon for den italiensk-amerikanske mafiaen.

 

Hvilke bøker er det som virkelig har betydd noe for norske forfattere? Det har Bok365 forsøkt å ta et dypdykk i. Denne uka har vi spurt Jan-Erik Fjell som er aktuell med krimromanen Cassandra-saken (Bonnier).

 

 

Boken jeg leser nå:

– Akkurat nå leser jeg et manus som er på vei til trykkeriet, nemlig Forræderen av Jørn Lier Horst. Uten å røpe noe som helst: Det er bare å håpe at Viaplay lager TV-serie av denne også, for her er det noen spektakulære scener som virkelig hadde gjort seg på skjermen.

Boken som forandret livet mitt:

– Det må nok være I den skogen av Harlan Coben. Det var etter at jeg hadde lest den at jeg fikk lyst til å forsøke å skrive selv. Årsaken var at Coben fikk det til å se så enkelt ut. Nå viste det seg at det var alt annet enn enkelt …

Boken jeg skulle ønske at jeg hadde skrevet:

Innbyggertall 1.280 av Jim Thompson. Om du ennå ikke har lest den, så gjør det. Og har du lest den, så les den igjen. Denne går jeg ikke lei, og jeg tror at nærmest enhver krim- og spenningsforfatter skulle ønske at hen kunne levere noe sånt én gang i livet. (Jim Thompson gjorde det flere ganger.)

Boken som har påvirket min skriving og forfatterskap mest:

– Umiddelbart tenker jeg igjen på Harlan Coben. Det er forfatteren jeg alltid vender tilbake til. Både når egen skriving går bra og når den går dårlig. Han holder ingen prekener; det eneste som betyr noe er å fortelle en spennende historie. Men jeg kommer heller ikke utenom det å nevne Gudfaren av Mario Puzo. Jeg var 12–13 år gammel da jeg leste den for første gang, og ble oppslukt. Det var her min fascinasjon for den italienskamerikanske mafiaen startet, som fulgte meg gjennom tenårene, og som mange år senere skulle resultere i den første boken om Anton Brekke: Tysteren.

Boken som betød mest for meg da jeg var liten:

– Som liten husker jeg godt at faren min og jeg kokte sammen historier på sengekanten, og så skrev han et kapittel som han leste for meg kvelden etter. Deretter diskuterte vi hva som skulle skje videre, så skrev han et nytt kapittel til neste kveld, og sånn fortsatte det til historien var ferdig. Deretter startet vi på en ny. Det ble mange spennende historier av det, og antakelig var det der det første forfatterfrøet hos meg ble sådd.

Boken jeg synes er mest undervurdert:

– Å si at han er undervurdert, blir feil, for de fleste som leser bøkene hans, liker dem. Så her vil jeg trekke frem Ulrik Høisæther. Bøkene hans fortjener å bli lest av mange, mange flere. Og jeg tror det bare er et tidsspørsmål før han bryter gjennombruddsmuren.

Den siste boken som fikk meg til å gråte:

– Det kan jeg ikke huske. Tror ikke jeg har blitt tårevåt over noen bok før. Kanskje jeg må skifte sjanger…

Den siste boken som fikk meg til å le:

– Bare for noen timer siden, faktisk. Av noe Hammer lirer av seg i Forræderen.

Boken jeg skammer meg over å ikke ha lest:

– Det er ganske mange … Men øverst på pallen troner nok Forbrytelse og straff.

Boken om mitt liv – tittel:

Takk for kaffen, jeg finner veien ut selv.

 

 

0 Delinger