Ubehaget inntar førersetet

Rebecca Wexelsen (Foto: Paal Audestad)

I Rebecca Wexelsens nye roman, «Jeg er ingen», er det en klar stemning som dominerer. Ubehaget.

Årets roman fra Wexelsen har fått den litt triste tittelen Jeg er ingen, og det handler da også om en mann som prøver å gjøre minst mulig ut av seg. Han flytter til et liste sted, får seg jobb og holder seg i bakgrunnen – så godt det går. Men det er ikke alltid så lett når man bor på et sted der alle vet alt om alle.

Men så får bygdas innbyggere andre ting å tenke på: En kvinne forsvinner og det blir igangsatt en større leteaksjon.

– Det som trigget meg var spørsmålet som blir min hovedpersons prosjekt: Hvor lenge kan du late som du er en annen, før du blir en annen, sier forfatteren om hva som var det første frøet til romanen.

Bygdedyret

På mange måter skildrer Wexelsen selve bygdedyret.

– På et lite sted blir følelsen av å være utenfor ekstra tydelig i og med at det er så lett å skille seg ut. Man kan havne utenfor ringen fordi man ikke snakker helt som de andre, kler deg som de andre eller på andre måter skiller seg litt ut fra flokken. Folk har lett for å ligne hverandre når de bor tett, og jo mindre stedet er, desto lettere er det å skille seg ut. Når man er innflytter er det ekstra lett å kjenne på disse tingene, og fornemme en hel masse uskrevne regler, sier forfatteren. Hun legger til om romanens motor:

– Jeg ønsket å utforske hva som kan skje dersom det finnes en indre justis som bestemmes av stedet. Hovedpersonen i «Jeg er ingen» tror han skal dra til bygda for å forsvinne – bli anonym. Men det er en feilslutning, for det motsatte skjer. Alles øyne blir rettet mot den nye. Sånn er det jo.

– Bygdedyret finnes forresten ikke bare på bygda, du kan møte det i alle mikrosamfunn; i en menighet, i et klasserom eller på ballettskolen, sier forfatteren.

Rykter og sladder

Det at hun lar en forsvinningssak bli viktig for handlingen, betyr ikke at Jeg er ingen flørter med krimsjangeren.

– Nei, det vil jeg ikke påstå. Krimsjangeren er en egen disiplin som jeg ikke kan noe om, og jeg tror nok boken vil skuffe de som tror de har kjøpt en krimroman.

For Wexelsen har det vært viktig å få miljøskildringene til å framstå realistiske, og å kunne dra veksler på egne erfaringer kan absolutt være til hjelp, tilkjennegir hun:

– Jeg har selv vært innflytter på et lite sted, og selv om jeg var et barn og bodde der ganske lenge, følte jeg meg alltid som en innflytter. Det var nok en merkelapp jeg klistret på meg selv, og holdt fast på gjennom språklige markører og en bevissthet om at identiteten min hørte til et annet sted, forklarer hun.

– Jeg ble aldri helt vant til småstedsmentaliteten, ryktene og sladderen. Å oppleve at man holdes litt i tømmene av noe som er vanskelig å sette fingeren på, og følelsen av et blikk i nakken, som kanskje ikke er der engang … Jeg hadde nok litt høye skuldre, og husker det som en lettelse da jeg flyttet derfra.

– Det er ikke bygdas feil, jeg passet bare ikke inn, sier hun.

Truer lesekonsentrasjonen

Wexelsen går ikke til tastaturet med en bestemt agenda – eller en tanke om å påvirke noen. Men hun ser at boken sier noe om tiden vi lever i.

– Samtidslitteratur vil alltid avspeile tiden vi lever i. Så sant man skriver om noe som har handling i vår tid, vil samfunnsspørsmål ligge i teksten uten å nødvendigvis bli behandlet eksplisitt som konflikttema. Men jeg har ingen agenda om å forandre verden med bøkene mine. Når jeg gir fra meg boken, er det opp til leseren å tolke innholdet og reagere fritt etter den enkeltes temperament.

Hun ser at det kanskje er en som går litt igjen i det hun skriver: Outsideren.

– Hovedpersonen i denne romanen, som i «Hotell Montebello», er malplassert. Men «Jeg er ingen» har en annen grunntone. Min forrige bok var tragikomisk, det er ikke denne, understreker hun.

– Er du redd skjermene er i ferd med å overta for bøkene, Wexelsen?

– Netflix og sosiale medier truer lesekonsentrasjonen, men jeg er ikke redd for at bøker vil forsvinne av den grunn, svarer forfatteren – som tror vi trenger en motvekt til de umiddelbare, lett tilgjengelige inntrykkene.

– Selv om lesevanene er i endring har jeg en naiv, og kan hende reaksjonær tro på litteraturen i sin tradisjonelle form vil fortsette å eksistere side om side med teknologien. Og snart vil kidsa trykke den fysiske boken til sitt bryst, slik de har gjenoppdaget «Friends» og Nirvana – og vi vil få en ny generasjon unge voksne som sitter på benker og blar i bøker – mens de røyker pipe. Det er i alle fall det jeg håper på.

 

 

0 Delinger