– Jeg tror en bok som dette, der barnet er den handlekraftige, er et frempek mot hva neste generasjon kan og må gjøre for kloden vår, sier Geir Stian Ulstein.
Geir Stian Ulstein har mastergrad i historie og har tidligere skrevet historiske romaner og dokumentarbøker. Nå har han latt fortid være fortid og skrevet om en gutt som deler navn med hans egen sønn, og om en hai som deler skjebne med andre havdyr.
Hvem: Geir Stian Ulstein
Aktuell med: Matheo redder haien (Illustrert av Line Renslebråten, Spartacus)
– Når bestemte du deg for å skrive barnebok?
– Historien var der allerede som en muntlig fortelling, der jeg og min yngste sønn på kvelden fortalte hverandre historier, som etter hvert ble om en blå hai. I fantasien tok vi den med hjem fra stranden fordi den hadde lidd samme skjebne som mange andre havdyr, blitt utsatt for forurensing, uten at haien selv forsto helt hva som hadde hendt. Å ha en hai i badekaret byr naturligvis på forviklinger. På et tidspunkt skrev jeg den ned og var attpåtil så heldig å få med fantastisk dyktige Line Renslebråten til å illustrere.
– Hvorfor ble det akkurat denne boka?
– Vanligvis skriver jeg bøkene jeg selv vil lese, de som «mangler». Men denne gangen ble det boken som barna mine savnet. De er opptatt av miljø, hav, havdyr og har gått i Barnas naturbarnehage på Svennevik i Lindesnes, slik at de nærmest er vokst opp i strandkanten. Der er det mye som skylles i land og mye som kan skylles i land – særlig om man brukes fantasien. Jeg tror en bok som dette, der barnet er den handlekraftige, er et frempek mot hva neste generasjon kan og må gjøre for kloden vår.
– Hvem håper du leser den?
– Med tegningene til Line og den størrelsen som forlaget har valgt å trykke boken i, er det blitt en perfekt bok å lese og å snakke om på sengekanten. Vi håper jo mange barn sovner med et smil om munnen og hodet fullt av undring og optimisme om egen handlekraft etter å ha blitt lest høyt for fra denne boken. Men det er også noen korn til de voksne, kanskje finner de både romersk filosofi og hint om så forskjellige forfattere som Jens Bjørneboe, Øyvind Torp og Erik Bertrand Larssen.
– Hvordan ser arbeidsdagen din ut?
– Jeg er jo Norges sørligste skjønnlitterære forfatter, så jeg begynner dagen med å stirre utover Norges ende. Eller, det er hva jeg ønsker å gjøre. I virkeligheten er det å levere barn, skrive, trene, hente barn, familietid, legge barn, skrive, sove. Gjenta. Utrolig hva man kan presse inn av skriving i små tidslommer. Kanskje er det skippertaksmetoden fra skoletiden som gjør at man kan produsere noe som helst.
– Hva må en virkelig god barnebok inneholde?
– Vi – far og barn – har vært gjennom en del bøker som er veldig pene, men som ikke treffer noen av oss – barnebøker for godt voksne, som vi kaller det. En god bok kan jo handle om nesten hva som helst så lenge det fenger barna: Spenning, løsninger, morsomme situasjoner, masse fantasi og håp. Bildene er svært viktige for de yngste barna, at bildene er tydelige med fine farger sammen med enkelt språk der det visuelle og tekst både overlapper og hver for seg gir noe ekstra, slik at det både er gjenkjennelig og utvidende å høre på når man blir lest for.
– Hvilken barnebok fortjener mer oppmerksomhet?
– Vi bodde en periode i Italia med barn der vi fant noen bøker som barna likte svært godt så lenge de ble oversatt til norsk på frihånd. Disse var den gangen ikke å få tak i på norsk (men nå er noen av dem det). Sylviane Donnios Jeg spiser gjerne et barn (eller, Jeg vil spise et barn, som den er oversatt til i Damms leseunivers), om en krokodilleunge som helst skulle ha spist et barn. Og Mario Ramos ulvebøker (finnes bare én av dem på norsk) om ulven som er den aller vakreste og aller sterkeste, mener han selv, og møter mange kjente eventyrfigurer på veien i sin søken etter bekreftelse – inntil det viser seg at han har tatt feil. Av norske bøker er det veldig mange av de gamle som er populære. For tiden er det stor spenning knyttet til hver gang Hans Jørgen Sandnes gir ut en ny bok i sin Krypto-serie, naturligvis, vi liker jo både hav og skumle dyr. Og når vi snakker om skumle dyr, så er jo Line Renslebråtens Virkelighetens monstre også en veldig flott bok som barna elsker. Kanskje sakprosa for barn fortjener litt ekstra oppmerksomhet? Den verden som beskrives der, for eksempel havdypet, fjæra, savannen, jungelen og så videre, er landskap som vi voksne i stor grad tar for gitt og ikke lenger betrakter med så stor nysgjerrighet, mens for barn er jo dette veldige landskap som fantasien kan boltre seg i.
– Hvilken barnebok gjorde størst inntrykk på deg som barn?
– Det spørs jo hvilken alder du tenker på, jeg ble lest for daglig fra første stund og leste svært mye selv etter hvert, særlig på barneskolen mens man enda har tid til det. Jeg har en utlest versjon av Barnas egen sangbok i hylla, den består av utdrag fra mange kjente barnebøker, så det er nok en inngang til det meste. Men André Bjerkes Morovers sitter fremdeles ganske godt i hukommelsen. Reven og nissen (jeg er oppvokst på gård, så nissen og reven var nok alltid i nærheten). Og Geitekillingen som kunne telle til 10 (Prøysen). Senere ble det Astrid Lindgren, både fra Emil, via Løvehjerte til Mesterdetektiven Blomkvist. Og Hardy-guttene, pluss alt Disney-konsernet hadde tatt på. En bok? Geitekillingen som kunne telle til 10!
– Hvilken barnebokskikkelse ville du helst ha møtt?
– Lars Mæhles menneskeliggjorte dinosaurer har vært populære her hjemme lenge. I tillegg til ALT annet som er skrevet om dinosaurer noen gang (for barn, ikke forskning). Med all dino-kunnskapen vi har nå, fortjener vi å få møte dinosaurer på ekte også: Rasmus Rex og Trym Troodon!
– Og hvem ville du helst ha vært?
– Astrid Lindgrens verden med brødrene Løvehjerte satte seg. Men jeg har en veldig trang til å være meg selv, så for å snu på spørsmålet litt, ville jeg helst ha vært innom Nangijala på et eller annet tidspunkt, og deretter Nangilima. Og videre, antar jeg. Kanskje er dette noe av det fineste med barndommen – for de som vokser opp i et fredelig land – muligheten til å drømme opp slike eventyr, lengte etter dem, uten at farene blir for store. En verden der selv døden kun er en billett til et nytt eventyr.
– Ville du våknet midt på vinter’n i Mummidalen, eller hoppet over helvetesgapet med Ronja Røverdatter?
– Jeg husker ikke Ronja Røverdatter så godt (vi har ikke kommet dit i runden med bøker for egne barn), mens Mummidalen står ganske klart for meg fra både fra bøker og ny og gammel tegnefilm. Å gå på ski i Mummidalen ser jo herlig og stille ut (så lenge Hufsa ikke er i nærheten). Topptur i Mummidalen mens Mummi og de andre sover. Det blir jeg med på.
