– Har ikke vært ærlige

«Norge er en fredsnasjon». Dette er et faktum de aller fleste nordmenn ville skrevet under på med letthet. Men stemmer det?

Selvbildet nordmenn har om vår nasjon som en fredsnasjon stammer kanskje fra ideen om at vi står i en særstilling da vi er et lite land, at vi har forsøkt å forholde oss nøytrale i to verdenskriger. Vi har ingen erobringskrig i nyere tid og vi har en sterk sosialdemokratisk tradisjon. Men nordmenn er selvsagt ikke nedarvet fredeligere enn andre nasjoner. Det er kanskje heller tanken om at vi er en fredsnasjon som er riktigere enn at vi faktisk er det.

I Fredsnasjonen Norge går  Kristoffer Egeberg inn i de siste års forsvars- og sikkerhetspolitiske spørsmål, og viser hva som foregår i kulissene.Norge fører et ledende arbeid internasjonalt både innenfor våpeneksport og humanitære bidrag. Dette internasjonale Janusansiktet mener Egeberg det er verdt å sette et spørsmålstegn ved, og at det setter begrepet «fredsnasjon» i et annet perspektiv.

Kristoffer Egeberg har selv vært tett på den norske fredsnasjonen i praksis. Han var soldat og offiser i FN og Nato-tjeneste i Libanon, Bosnia og Kosovo. Dette gav ham interessen for Norges fredsbevarende misjon i utlandet, og resultatet foreligger denne våren i bokform; Fredsnasjonen Norge (Kagge)

Forfatter: Kristoffer Egeberg

Aktuell med: Fredsnasjonen Norge (Kagge)

Hvorfor skrev du akkurat denne boka?

Først vil jeg si at boken aldri hadde blitt det den har blitt uten velviljen og åpenheten så mange av kildene har vist meg. Alle landets forsvars- og utenriksministre de siste 20 årene har stilt opp og snakket ut om hva de har tenkt og gjort. Det samme har alle forsvarssjefene. Utallige soldater og offiserer har delt sine opplevelser og erfaringer fra hovedkvarter til felt. Det er historier om ødelagte liv, tapet av kamerater, maktesløshet og store nederlag. Men også historier om heltedåd, krigerkultur, diplomatisk djervskap og politisk triumf. Det jeg trodde skulle bli en kort historie basert på anonyme kilder har blitt en omfattende dokumentar basert på stemmene som var der. Det er så mye jeg ikke ante hadde funnet sted og som har ligget godt skjult bak fasaden av en fredsnasjon.

Jeg har lenge hatt lyst til å skrive om den norske fredsinnsatsen i utlandet. Tidligere vekslet jeg mellom å være soldat og journalist, og har alltid hatt en stor interesse for forsvars- og sikkerhetspolitikk. Som FN-soldat i Libanon opplevde jeg det brorskapet mange veteraner snakker om. Som NATO-offiser i Bosnia og Kosovo fikk jeg et nært innblikk i hvordan internasjonale operasjoner styres på bakken. Jeg var i Kosovo da terroren rammet USA 11. september 2001. Plutselig var verden forandret. Jeg tror vi alle følte det. Bare en drøy måned tidligere hadde president George W. Bush vært på besøk og snakket om å trekke de amerikanske soldatene ut av internasjonale operasjoner og la Europa ta ansvar for å rydde opp i eget bo. Mange var redde for at Bushs politikk ville svekke NATO. Så kom terroren som aktiverte alliansens første artikkel 5-operasjon. For meg ble det et sterkt møte med storpolitikken bak de militære operasjonene. Jeg ble tvunget til å ta stilling til hva jeg selv var en del av.

Kosovo var min siste jobb i utenlandstjenesten. Noen måneder senere begynte jeg som journalist i Dagbladet. Jeg fikk jobbe med den såkalte krigen mot terror fra et helt annet perspektiv, og sammen med noen av landets beste og klokeste journalister. Jeg kom tett på politikken og retorikken i den motsatte enden av hva jeg selv hadde vært en del av ute i felt. Jeg oppdaget fort at det var to helt forskjellige verdener som har vanskelig for å forstå hverandre. Mens den politiske ledelsen har vært opptatt av å skjønnmale fredsoperasjonene og bare fremheve de humanitære aspektene, opplever soldatene en helt annen virkelighet som deres ledere syntes er ubehagelig å formidle til folk flest. Det har vært et aspekt jeg lenge har hatt lyst til å se på nærmere. Da jeg for et drøyt år siden begynte å grave i det for alvor, skjønte jeg fort at det var så mye mer under overflaten som aldri var blitt fortalt.

Kan Norge egentlig kalle seg en fredsnasjon?

Det er blitt ett av de store spørsmålene jeg har søkt svar på i boka. Uten å avsløre for mye, tror jeg vi trygt kan si at fred aldri har vært hovedintensjonen. Jeg er blitt både rystet og skremt over hva Norge har vært med på. Men også positivt overrasket. Det som nok er mest slående er hvor tilfeldig mye har vært, og hvor avgjørende personkjemi og relasjoner er. En manglende pin eller en feilslått telefonsamtale kan føre til årelang utfrysning, mens en neve dollar og litt fyringsolje angivelig kan velte et helt diktatur.
Jeg tror mange som leser boken vil bli overrasket underveis. Det ble i alle fall jeg i arbeidet med den. Så blir det opp til den som leser å konkludere om Norge virkelig er en fredsnasjon.

Med vårt ledende arbeid innenfor både humanitære bidrag og våpeneksport – er det riktig å si at Norge har et janusansikt internasjonalt?

Jeg tror det først og fremst er viktig å være ærlige om hva Norge er. Og det har vi ikke vært. Der er norsk våpenindustri bare en liten del, mener jeg. Den har utvilsomt vært viktig for utviklingen av Forsvaret og Norges sikkerhet. Den har også vært svært viktig for samarbeidet med våre allierte. Men hvis vi forsøker å skjule eller bortforklare at vi har en høyteknologisk og blomstrende våpenindustri, får vi et janusansikt.

Myndighetene er på god vei til å bruke over fire milliarder kroner av statsbudsjettet til å utvikle et kryssermissil til de nye kampflyene, som de håper vil bli en salgssuksess blant allierte. Det er langt mer enn hva som er brukt på for eksempel flyktningkrisen i Middelhavet eller ebolautbruddet i Vest-Afrika. Jeg mener ikke at dette er galt, men at det setter betegnelsen «fredsnasjonen» i et annet perspektiv. I boken min peker jeg på flere andre, og kanskje mer oppsiktsvekkende ting Norge har drevet på med, som det er verdt å sette spørsmålstegn ved i denne sammenhengen.

Hvordan oppfattes Norge egentlig i utlandet?

Det er noe politikerne og generalene har vært veldig opptatt av de siste 20 årene. De har vært drevet av en redsel for å bli marginalisert og glemt av våre nærmeste allierte. Den store frykten har vært å stå alene igjen på alliansens nordflanke. Derfor har de lett etter noe annet å snakke om enn olje og laks. Det er der fredsnasjonen kommer inn. Men det har ikke alltid vært like vellykket. Det har jeg skrevet en del om i boken.

Er det selvbildet vi nordmenn har om oss selv riktig? På hvilke områder er det feil? 

Jeg tror ikke vi deler et felles selvbilde. Her har vi nok alle godt av litt selvransakelse. Det er lenge siden de norske FN-soldatene i Libanon var våre viktigste styrker internasjonalt. I Bosnia og Kosovo viste at vi kunne spille en annen rolle utenfor våre egne grenser, og frem mot i dag har det som kan betegnes som regulær krigføring vært regelen snarere enn unntaket – både i Afghanistan, Irak og Libya. I boken henvender jeg meg til alle i et forsøk på å forstå hvorfor det har blitt sånn, og hvilken betydning det har for Norge som et lite land i en vanskelig verden. Derfor håper jeg at boken også får en bred appell. Jeg har ikke skrevet en bok for spesielt interesserte, men for alle som bryr om soldatene vi har sendt ut og hvem vi er som nasjon. Det er mulig det høres svulstig ut, men jeg tror alle vil finne noe spennende fordi det er en del av vår historie som alt for få har villet snakke om til nå. I fjor høst benket de fleste nordmenn seg til serien Nobel på NRK. Det var en historie som fenget, og satte spørsmålstegn ved fredsnasjonen. Virkeligheten er faktisk langt mer fengende. Kall det gjerne Nobel i sakprosaform. Med enda flere kapitler.

Tre egne favoritt dokumentarbøker som du vil anbefale videre? 

Den boken som kanskje har gitt meg mest innsikt om Afghanistan er Sarah Chayes ”The punishment of virture”. Den begynner jo å bli noen år gammel, men er fremdeles en av de beste dokumentarbøkene jeg har lest. Hun kombinerer nåtid og historie på en mesterlig måte, og gir samtidig et innblikk i krigen mot terror som mange burde få med seg.

Så vil jeg faktisk trekke frem ”Kims Lek” av Sun Heidi Sæbø, som tilfeldigvis også er min bedre halvdel. Det er noe så sjeldent som en dokumentar om den splittede Korea-halvøya, som starter med en mystisk forsvinning på Sørkedalsbussen. Boka er en innsiktsfull og storpolitisk page-turner. Jeg fikk gleden av å følge bokprosessen tett og blant annet være med til Nord-Korea. Det var Sun Heidi og hennes arbeid som gjorde at også jeg våget meg ut i det selv.

Til slutt vil jeg anbefale Tom Bakkelis siste bok, ”Krigere og diplomater” om norske spesialsoldater. Både Tom og boka har vært gode kilder å ha i mitt arbeid. Tom døde brått i januar. Han var en nestor innen forsvarsjournalistikken og et forbilde jeg hadde enorm respekt for. Jeg så frem til å lese mer av ham. Samtidig er det verd å huske det han rakk å skrive.

Hovedfoto: Sturlason / Kagge forlag