Har forleggerne sjel?

Henrik Groth (foto: Leif Ørnelund / Oslo Museum (CC BY-SA 4.0)

LØRDAG: "Alle forleggere er gangstere. Alle sammen." (Claes Gill).

Sitter under markisen i sommerregn og koser meg med en bok og et glass. I dag leser jeg Henrik Groths (1903-83) Har forleggerne sjel? – Essays og kommentarer (J. W. Cappelens Forlag, 1992). Boka er kostelig lesning.

Den ruster til høstens mange kommende holmganger innen bokbransjen:

Avansereguleringen mellom forlagene og bokhandel, debatt/rettsak om det forhatte heftefradraget, kurateringen av strømmetjenestene, samt oppnevningsrett til komiteen for til Statens kunstnerstipend. Bare for å nevne noen.

I forordet forteller Sigmund Strømme at det meste av Groths litterære produksjon fant sted etter at han høsten 1973 fylte 70 år. Groth var tilknyttet J.W. Cappelens Forlag fra 1927–1973 (administrerende direktør fra 1947):

«Fra før av var han riktignok allerede kjent og fryktet for sin skarpe penn. I løpet av sine 45 år i Cappelen forlag offentliggjorde han et sparsomt antall småskrifter og debattinnlegg, som hver for seg vakte oppmerksomhet. Men først da han motstrebende måtte bøye seg for aldersgrensen, slapp han seg for alvor løs som skribent, og i perioden 1974-81 kom det en strøm av essays, notater og kommentarer fra hans hånd. (..) Forklaringen på Henrik Groths «essayistiske raptus» ligger snublende nær: endelig unnslapp han den vanskelige dobbeltrollen som forlegger og forfatter. Kanskje følte han det – tross alt – som en befrielse?»

Noen linjer fra hans artikkel i Morgenbladets bilag ved Cappelens 150-årsjubileum i 1979 kan tyde på det:

«Men det er først siden i livet jeg ble klar over at jeg ofte vantrivdes med et yrke som skapte så mye uvennskap. De fleste forfatterne var i beste fall ambivalente overfor forleggerne. Vi var en suspekt rase…

Bokhandlerne og forfattere var i lange tider det verste jeg visste – naturligvis med prektige unntagelser.»

(En av dem var ovennevnte Claes Gill.)

Essayet Har forleggerne sjel? ble første gang trykket som innledning til Cappelens høstkatalog i 1957. Den gir oss en nøkkel til forståelse av Henrik Groths eget syn på sin profesjon, skrevet mens han ennå stod mitt oppe i forleggergjerningen:

«Forleggeren er alles tjener og alles venn. Hva han trykker, står til fri rådighet for moralister og billedstormere, misjonærer og nihilister. Selv er han verken folkeoppdrager eller profet. Samvittighetsløst og mot betaling utleverer han våpen til bruk for hvemsomhelst i det åndelige håndgemeng.

God jakt!

(..)

Vi forleggere blir ofte spurt: Er det morsomt å være forlegger?

Det er iallfall spennende, og ofte fornøyelig, selv i et grettent kulturmiljø.

(..)

Ellers er vår faglige resept den enklest mulige. F. eks. denne: Man tager hvert år 6 millioner kroner og trykker bøker for. Det er det hele. Intet kan synes lettere enn å stå ansikt til ansikt med ett tonn beskrevet papir, som på forhånd er utvalgt av en haug på hundre tonn, og forutsi nøyaktig hva folk vil kjøpe, hvordan anmelderne vil skrive og publikum reagere. Det skulle være som fot i hose.

Allikevel svinger forleggerne mellom to poler: frykten og motet. Frykten er nødvendig. Bare livsfaren kan gjøre oss edru. Bare den kan skjerpe sansene, befri oss fra egen ønsketenkning og andres gode råd. De draftene vi seiler efter, er på forhånd omhyggelig oppmerket med våre bange anelser. Motet må til for endelig å stoppe vegelsinnet og ruste til ugjenkallelige beslutninger. Slik skapes den seierrike visjon av en bok som blir til, med titel, omslag, skrift, rygg, reklameplan og det hele.

Jo, det er morsomt arbeid. Til gjengjeld har vi ikke brev på at gleden blir langvarig.»

xxx

Velkommen hjem til bokhøsten!

ANDERS NERAAL

Les også Trine Skei Grande: – Bokbransjen må heve blikket og samarbeide