Første nyttårsdag. Dagens for nyttårskonsert - og ikke minst nyttårshopprenn. Bli med femti år eller så tilbake i tid. Til den gangen Nyttårshopprennet var årets høydepunkt og Bjørn Wirkola hoppet bakken ned. Gang på gang. Uten hjelm. Dagens langlesing: Duellene mellom Bjørn Wirkola og øst-tyskeren Dieter Neuendorf.
Å hoppe etter Wirkola. Det er et av de uttrykkene som er glidd inn i språket. Det oppsto under NM på ski i Skuibakken i 1965, og du kan lese om hvordan nedenfor.
Men i dag, på årets første og Hoppukas andre dag, handler det om mannen som hoppet etter Wirkola da det gjaldt som mest året etter, nemlig under VM i Oslo i 1966. Fra boken Norske Idrettsdueller (Vega Forlag 2013) gjengir vi historien om duellene mellom Bjørn Wirkola og Dieter Neuendorf.
***
Bjørn Wirkola – Dieter Neuendorf
Det har aldri vært lett å hoppe etter Wirkola, verken i bakken eller i overført betydning. Så god var Flyveren fra Alta på siste halvdel av sekstitallet at hans blotte nærvær var egnet til å skremme livet av motstanderne. I tillegg kom den fantastiske selvtilliten hans. Den kunne gjøre voksne menn til småunger. Store, skumle utlendinger fra Østerrike, Sovjetunionen eller Øst-Tyskland ble så skremt av Wirkolas selvtillit at de hoppet som kråker.
Som Dieter Neuendorf for eksempel. Dieter Neuendorf kom til VM i Oslo i 1966 som Wirkolas potensielt største utfordrer i begge VM-bakkene. Han hadde vunnet i Holmenkollen året før, han hadde slått Wirkola i hoppuka, vunnet i Innsbruck og hoppet jevnt med ham i Gråkallen uken før VM. Nå skulle han gjøre sitt livs konkurranser. Han skulle fravriste Norges håp VM-gullene på hjemmebane. Var planen.
Best i grisevær
Dieter Neuendorf var øst-tysker. Hans yrkestittel var ”instruktør”. Det vil si at han var idrettsinstruktør. Hjelpetrener kanskje? Eller rett og slett profesjonell skihopper? Uansett: Dieter Neuendorf var en mann som kunne skremme livet av hvem som helst. Han var god i alle slags vær, og akkurat som hos Terje Vigen gnistret hans øyne stundom stygt, og helst mot urolig vær. For da var Dieter Neuendorf tent. Han lot seg aldri vippe av pinnen av vind og snø. I slikt vær var Dieter Neuendorf på sitt aller beste.
VM i Oslo var naturligvis det store målet sesongen 1965/66. Forberedelsene hadde vært nitide og langvarige. Alle favorittene hadde ligget i Oslo hele uken, og alle kjente etter hvert begge bakkene i Holmenkoll-anlegget svært godt.
Så, endelig, kom den første VM-dagen. Søndag 20. februar 1966 opprant med sol, vindstille og knallblå himmel. Det var duket for folkefest i den minste bakken, Midtstua. Bjørn Wirkola hadde sovet godt, beroliget av værmeldingene. Han visste at Neuendorf hadde større sjanser til å slå ham i grisevær, men likevel … Du kunne aldri vite.
Det var flere favoritter. Foruten Wirkola og Neuendorf, var russerne, med Kovalenko i spissen, alltid farlige. Jiri Raska, Rainhold Bachler, Peter Lesser og svensken Kjell Sjöberg kunne alle ødelegge den norske gulldrømmen. Og vi hadde flere vi òg. Olympiamester Toralf Engan var fremdeles med. Og han innledet favorittgruppen med et kråkehopp vi sjelden så maken til fra den kanten. Så kom de – én etter én. Helt til start nr. 48, Bjørn Wirkola, Nor.
To stk. bakkerekorder
Midtstua-brølet er ikke Kollen-brølet, men likevel. Jubelen steg mot den skyfrie himmelen over Oslo den søndagen, og Flyveren fra Alta satte utfor. Og leverte. Selvfølgelig gjorde han det.
For tilskuerne og tv-seerne så hoppet perfekt ut, men Wirkola var ikke helt fornøyd selv: ”Jeg gikk for mye rett opp på hoppet og fikk for lite luft over kulen”, skriver han i boken sin, ”Knall og fall” fra 1969. Men hallo! Det holdt i massevis, sågar til ny bakkerekord. 79,5 meter, Én meter lenger enn Ole Arntzens gamle.
Og så kom de andre favorittene: Jiri Raska, Gilbert Poirot, og med start nummer 52, Dieter Neuendorf. Også han landet på 79,5 meter, også han med ny bakkerekord, tangering nå riktignok. Men stilen kunne ikke matche Wirkola, som ledet med halvannet poeng etter første omgang.
Stemningen i bakken var upåklagelig. Man var riktignok litt skuffet over Engan, som denne gangen hadde hoppet før Wirkola, men som likevel var en nervøs klump, slik han alltid var på toppen. Tv-bildene fra Midtstua 1966 viser Engan på toppen i en endeløs sjekking av bindinger støvler, startnummer og lue før han setter utfor. Engans nerver var velkjente, og nå slo de ut i full blomst hos den regjerende mester. Det sies at det er Engan som var modellen første gang den berømte replikken om ”å hoppe etter Wirkola” falt. Det var under NM i Skuibakken året før etter at Wirkola hadde levert et vidunderlig hopp på start nummer 60. Toralf Engan sto klar med start nummer 61. Nervøs som alltid. Da sa NRKs sidekommentator Thorbjørn Yggeseth: ”Selv for Engan er det ikke lett å hoppe etter Wirkola!”
Det stemte det. Engan falt fra hele mesterskapet, som Torgeir Brandtzæg snappet foran Wirkola fordi finregningen viste at han var fire tideler bedre i de to tellende (av tre) hoppene den dagen. Det overrasket alle tilstedeværende, også Kong Olav som i likhet med alle andre trodde Wirkola hadde vunnet. Han hadde ikke det. Men et uttrykk som skulle gli inn i det norske språket var født. Det var Engan som hoppet etter Wirkola først.
VM-gull nummer én
Og nå skulle Dieter Neuendorf gjøre det samme. Riktignok ikke rett etter, men noen startnumre senere. Han hadde gjort det i første omgang. Like langt, men med hakket dårligere stil. Farten ble satt ned, og Wirkola traff hoppkanten – igjen. 78 meter. Neuendorf måtte slå ham med minst én meter, antagelig to, for å ta ham i sammendraget. Med nedsatt fart. Wirkola forteller at han aldri – verken før eller senere – var så nervøs som de minuttene på sletta mens han ventet på Dieter Neuendorf. Han forteller i boken sin at han skulle skrive autografen i boken til en liten pike, men at han bare så åndsfraværende oppover mot stillaset mens han ventet på Neuendorf. Samtidig skriblet han kruseduller i autografboken, før han plutselig, og i vill fart, skrev ”Bjørn Wirkola”. Det må ha vært i ren lettelse, forteller han. For Neuendorf hoppet en halvmeter kortere enn ham, og gullet var sikret.
Nøyaktig en uke senere var det klart for rennet i den store bakken. Og nå hadde været slått om, slik det pleier når det er mesterskap i Kollen. Verdens mest berømte hoppbakke lå badet i tåke. Og tett snø. Vi visste det ikke da, men det skulle visst være slik når det var VM i Oslo. Regelen var: Fint vær i Midstua, tåke i Kollen. Denne dagen var det verre enn noensinne. Tåken hadde pakket den vakre bakken inn så man knapt så en hånd for seg, akkurat som den gjorde i de følgende verdensmesterskapene i Oslo, i 1982 og 2011. I tillegg snødde det kraftig. Eller var det partikler fra et middel man sprøytet for å forsøke fjerne tåken?
Å hoppe etter Wirkola
Uansett: Det plaget ikke Dieter Neuendorf. Snarere tvert imot. Han likte jo grisevær. Og han kjente Holmenkollen. Han hadde vunnet der året før, riktignok knepent, men med de nødvendige marginer foran Lars Grini. Nå skulle karrieren krones. Også denne gangen skulle han hoppe etter Wirkola, men denne gangen rett etter hoppkongen. Han kunne med andre ord kontrollere ham i begge omgangene. For på sekstitallet var det samme startrekkefølge i begge omganger, ikke noe snudd liste med den som ledet etter første omgang til slutt, som i dag. Så da Bjørn Wirkola trakk start nummer 53 og Neuendorf trakk 54 var det i prinsippet øst-tyskeren som hadde fordelen.
Men det var aldri lett å hoppe etter Wirkola.
Og det ante kanskje Dieter Neuendorf der han sto på toppen og så utover snø- og tåkehavet og visste at hundre tusen entusiastiske, og muligens noe sjåvinistiske, nordmenn var der nede et sted. Han hadde sikkert slått av en kjapp prat med Wirkola på toppen. Utvekslet et ”good luck” på gebrokkent engelsk før Flyveren fra Alta satte utfor og han sto igjen på toppen. Alene. Alene i verden.
Når Flyveren fra Alta satte utfor, vant han alltid litt ekstra fart på toppen ved å gli helt tilbake til skiene støtte mot veggen i starthuset. Så grep hanskene hans tak i rekkverket akkurat der det nådde det høyeste punktet, og så skjøt han opp og frem så skiene plantet seg i sporene i ovarennet. VM i Oslo 1966, stor bakke, var i så måte intet unntak. Så da speakeren annonserte start nr. 53, Bjørn Wirkola fra Norge, sto Flyveren klar med baktuppene på skiene hvilende mot veggen bak. Kollen-brølet kunnet antagelig høres helt til Månen, og revnet ikke tåkedekket ørlite grann? I alle fall skjøt Bjørn Wirkola seg selv og de drøye to meter lange plankene opp og frem før han plantet dem i sporene, meddene, med et brak. Flyveren var på vei, og Dieter Neuendorf sto igjen og så ham forsvinne nedover i tåka.
Kollen-brølets makt
Og visste man ikke bedre kunne man kanskje tro at Kollen-brølet antok en konkret form og LØFTET Bjørn Wirkola fra Alta oppover og fremover der nede i tåken. For Flyveren fløy mangeogåtti meter før han igjen foretok en bevegelse som var typisk Wirkola: Rett før landingsøyeblikket bøyde han knærne og trakk opp skiene litt, slik at han vant en ekstra meter – eller to – i slutten av svevet også. Det gjorde landingen enda mykere, han hoppet enda lengre – og det verste var at det var vakkert å se på. Flyveren gikk inn for landing nesten nede på Besserudtjernet denne februarsøndagen, og folk var i ekstase, selv om de fleste ikke så noe som helst. Så speakerens stemme:
”84,5 meter, 19 19 19 18,5 19”
I radioboksen gikk Bjørge Lillelien av hengslene. Rundt bakken jublet hundre tusen nordmenn. På sletta trakk Bjørn Wirkola lua opp i øvre posisjon mens han så opp på resultattavlen og gliste bredt.
Så var det Dieter Neuendorfs tur.
Hva tenkte han? Hvilke tanker gikk gjennom hodet til Dieter Neuendorf mens speakeren annonserte Wirkolas resultat og de hundre tusen på Besserud og i bakken brølte. Kanskje hadde Wirkola vært på ham, slik han kunne finne på når han var i humør: ”Hei, skal du hoppe med de bindingene?” eller noe slikt. Neuendorf ville i så fall le det bort, men en liten nerve var sådd. På tv-bildene fra toppen ser det ut som han er veldig utilpass, og der og da gir han enda et ansikt til det som skulle bli et moderne norsk munnhell. Det hadde ikke vært lett å hoppe etter Wirkola i Skui året før. Det var ikke lett å hoppe etter Wirkola i Holmenkollen heller. Særlig ikke i hans eget VM på hjemmebane. Tv-kommentatoren mens vi ser nærbilde av Neuendorf: ”Han ble slått av Wirkola i Gråkallen, Han ble slått av Wirkola i Midtstua, og han har ikke lyst til å bli slått av Wirkola én gang til!”
Så setter Dieter Neuendorf utfor. Det er hans vær. Det kan, ja det bør, være hans dag også nå. Han har ikke lyst til å bli slått av Wirkola én gang til. Men den øst-tyske idrettsinstruktøren vet det kanskje allerede i ovarennet? At dette går helt feil. Vi andre ser det ikke før han forlater hoppkanten, men i det øyeblikket er det klart. Fjorårets vinner mislykkes totalt. Det er et kråkehopp av episke dimensjoner vi ser. Dieter Neuendorf flakser med armene, sakser med skiene og karrer seg ned langt oppe i bakken og er helt ute av dansen. Det er aldri lett å hoppe etter Wirkola.
Dobbelt verdensmester
Før andre omgang ble været enda verre. Det ble utsettelser og nye nerver. For Neuendorf var det likevel for sent. Konkurransen var ødelagt. I andre omgang safet Wirkola. Han hoppet slik han trengte for å bli verdensmester. Han landet på 78,5 meter, faktisk kortere enn i Midtstua, men under forferdelige forhold. Seieren var klar nok, 8,7 poeng foran japaneren Futisawa og over ti poeng foran svensken Sjöberg på bronseplass. Dieter Neuendorf havnet langt, langt nede på resultatlisten.
VM-sesongen var Wirkolas største, men han skulle fortsette å herje verdens hoppbakker i mange år, flere av dem i stadige dueller med Dieter Neuendorf. Påfølgende sesong, rett før 1966 ble 1967 slo Dieter Neuendorf tilbake og vant det første rennet i den tysk-østerrikske hoppuka i Oberstdorf med Wirkola på tredjeplass. Men de tre neste rennene vant Wirkola, som også tok sin første av tre sammenlagtseire på rad i hoppuka. Neuendorf tok tredjeplassen sammenlagt både i 67 og 68 før han forsvinner fra de internasjonale resultatlistene, for å bli trener på heltid. Tsjekkeren Jiri Raska overtok dermed som Wirkolas argeste konkurrent i verdens hoppbakker, og Raska greide det Wirkola og Neuendorf aldri greide: Å ta olympisk gull. Han vant hoppuka i 1970/71 også, etter å ha blitt nummer to etter Wirkola både i 67/68 og 68/69. Da han endelig vant i 1970/71 var det rett foran en ny nordmann, én som vant tre renn og falt i det fjerde. Ingolf Mork hadde overtatt hopptronen her hjemme, mens Bjørn Wirkola utrolig nok spilte seg inn på Rosenborgs fotballag som tok The Double det året. Med Wirkola som målfarlig spiss, og sågar målscorer i cupfinalen.
Jiri Raska var forøvrig med i VM i begge bakkene i Oslo i 1966. Et lite paradoks er det kanskje at i den lille bakken var det han som hadde han startnummeret etter Wirkola. Han leverte et helt greit hopp, dog uten å plage dem på toppen av resultatlisten.
Da var det verre med ham som hoppet etter Wirkola i storbakken en uke senere. Han som ble slått av Wirkola i Gråkallen og i Midtstua og som ikke hadde lyst til å bli slått av Wirkola én gang til. Dieter Neuendorf ante det nok på toppen, men han visste ikke at det skulle være så vanskelig. I dag vet alle det. Enten de husker duellene fra VM i 1966 eller ikke.
Det er aldri lett å hoppe etter Wirkola.
***
Dieter Neuendorf, født 7. juli 1940 i Ruhla, DDR.
VM-sølv i liten bakke i Oslo 1966, nr to i den tysk-østerrikske hoppuka 1965/66, nummer tre to ganger. Seire i tre enkeltrenn i hoppuka. Vant i Holmenkollen 1965. Deltok i to OL (1964 og 1968, beste plassering nr. 5).
Bjørn Tore Wirkola, født 4. august 1943 i Alta, Finnmark
Dobbel verdensmester i Oslo i 1966, åtte norgesmesterskap. Seier sammenlagt i den tysk-østerrikske hoppuka tre ganger på rad 1966/67, 1967/68 og 1968/69. Tolv enkeltseire i hoppuka. Vant The Double som fotballspiller med Rosenborg i 1971.
Fra boken Norske idrettsdueller av Atle Nielsen (Vega forlag 2013).
Bilder:
Faksimiler av omslag til boken Knall og fall av Bjørn Wirkola og Bjørge Lillelien (Cappelen 1969).
Wikimedia commons
Vintage Stock Pictures
