Lyrisk: Tidligere i dag publiserte vi lyrikkens Topp-15 for september. Stas at lista toppes av en helt fersk diktsamling av året, forfatteren er Kjersti Bjørkmo. Samlinga kan godt leses som et humørfylt korrektiv til NPM (New Public Management).
Kjersti Bjørkmo (f.1971) – er født i Vestvågøy, men oppvokst i Tromsø. Hun debuterte på Cappelen Damm i 2014 med samlingen Jeg har forsøkt å bli venn med dyrene, ei samling som høstet lovord. Nå har hun fulgt sin redaktør Dan Andersen fra Cappelen Damm til Tiden og tospannet går fortsatt godt i hop. Hadde du bodd her hadde du vært hjemme nå er allerede kommet i nytt opplag, en sjeldenhet for nyere norske lyrikkutgivelser.
Les også: Lyrikk Topp-15 september 2019
Ideen til boka fikk Bjørkmo på en reise i Sverige. Titteldiktet er fra turen. Da hun kom hjem, begynte hun å sanke norske kommuneslagord og spant så videre på uttrykkene. Slagord som for DRAMMEN: – miljø og kompetansebyen Drammen. En tett, mangfoldig og levende by i et vakkert landskap. Eller som i BERGEN: – kompetent, åpen, pålitelig og samfunnsengasjert.
Kjersti Bjørkmo:
Hadde du bodd her hadde du vært hjemme nå
Tiden
61 sider
Med lokalvalgene friskt i minne er det lett å relatere diktene til en form for fremmedgjøring og utenforskap som mange, kanskje spesielt på mindre steder, opplever. Folk føler seg oversett noen sågar overkjørt, av en noe nær uvirkelig form for modernitet; lettbeint fommel og snikksnakk. Rundt dette dreier diktene, slagkraftige og aktuelle. Dog uten å bli reduksjonistiske, hånende eller nedlatende. Tvert om.
Nyere norsk lyrikk er kritisert for helst å ville tendere mot det innadvendte og metafysiske. Man kan til tider savner det mer rabulerende og utadrettede engasjementet til diktere som Vold, Nyquist og Stuntpoetene. Videre savner man kanskje også det trygge sosiale engasjementet til diktere som Sverdrup, Børli og Jacobsen.
Kjersti Bjørkmo er ingen rabulist, men jeg liker godt måten hun strømmer svært frie assosiasjonsrekker innenfor en i utgangspunktet, meget konkret bilderamme. Resultatet blir et folkelig og robust tilsvar til de smått absurde, for ikke å si psykedeliske, kommuneslagordene. Bjørkmo besitter lyriske sjeldenheter som tilhørighet og vital energi, noe hun tilsynelatende uredd og uanstrengt, fanger inn i diktningen.
De robuste diktene er skrevet i overskudd og med humør. Bjørkmo siterer Kerstin Ekman som skriver: – Människorna är sådana, vi behöver veta namnen på tingen för att vara rädda om dem. Annars blir allt bara ett sudd.
Jeg liker godt tankerekkene og assosiasjonene boka framkaller. Et godt sted å begynne, en fryd å lese.
Vi drar til Nesodden for å hente hjem dagens lyriske:
Nesodden
– sammen skaper vi det gode livet
Formannen i borettslagsstyret sender brev.
Nesten alle handler om lønnetreet i bakgården.
Og skyggen det kaster.
Jeg har utsikt mot bakgården fra kjøkkenet
hvor jeg drikker kaffe.
Jeg er nordfra og ser ikke forskjell på trærne.
Jeg ser heller ikke forskjell på skyggene.
Noen ganger finnes det katter der nede. Noen ganger hunder.
Formannen vil sage ned lønnetreet.
Det samme skrev han i fjor sommer.
Og i høst.
Og så skrev han at det var blitt for sent å sage.
At vi heller må snakke om å sage neste år.
Til jul fikk jeg en boks flammehemmende spray
fra formannen. Den sto på dørmatta med rød sløyfe
da jeg kom hjem fra jobb,
sammen med en utskrift av desembers brannstatistikk.
Og et nisseklistremerke.
