God historie, men ikke motivert nok

COMEBACK: Kristin Vallas første roman på 16 år er ikke helt der den skal være. Foto: Birgit Solhaug

Tenk om familiens hemmelighet er større enn både døden og livet? Kristin Valla har materialet, men det er ikke godt nok håndtert.

Kagge Forlag har utgitt tittelen Ut av det blå før, det var en bok om Moldejazz-jubileet i 2010. Om ikke internett lurer oss, er det tretten år siden Kristin Valla ga ut sin forrige bok (om bohemen Dagny Juel) og hele 16 år siden forrige roman. Årets bok heter, ja: Ut av det blå. Den kan sies å bære sin tittel godt.

Kristin Valla er ingen språklig drevet forfatter. Det flyter på et lett og greit vis. Dialogene kan bli oppstyltede og ikke nødvendigvis føre handlingen videre eller bidra til å kaste lys over noe. Enkelte av scenene så godt introduserte at jeg får lyst til å si «gå rett på sak, leseren henger med likevel». Romanen ser ut til å ha blitt skrevet journalistisk lett for å


Kristin Valla:
Ut av det blå

Skjønnlitteratur
Kagge
292 sider

være tilgjengelig for mange, og jeg synes ikke språkføringen og hovedpersonen Elin Bergs tankevirksomhet eller beskrivelsene av henne gjør henne til den beste bæreren av den mørke historien som rulles opp.

Godt plott

Vallas styrke er at hun plotter godt, men det er mye preik før romanen kommer ordentlig i gang og river leseren med. Historien er av det finurlige slaget. Uten å røpe for mye, har vi kanskje alle tenkt tanken: Hva om en eller flere som er erklært døde ikke er det likevel? Hva slags liv fikk de etterpå?

Elin Berg blir redaktør i et moteblad, uten at hun brenner for jobben, bladet og faget. Samtidig rydder hun ut huset i Nord-Norge der moren bodde, og det er en kjent scene i litteraturen: Noen som rydder opp et liv og finner noe de ikke forstår. Faren og brødrene er allerede døde, i et ras som gikk over veien og ned i fjorden for en del år siden.

Ikke motivert nok

Hovedpersonen finner. Hun finner både antydninger om et feriehus i Frankrike og hun finner sin gamlekjæreste Ola, bokskriveren som fortsatt bor i bygda, men som hun fremdeles føler hun har noe til felles med. Elin Berg drives mot ham, og hun drives selvsagt til Frankrike etter et par litt tilfeldige opplysninger, men hun virker ikke motivert nok til å ville finne familiesannheter. Bekymringene hennes handler om bekledning og om hun skal ta i mot forfremmelsen. Ikke for det, mange av sporene i denne boka ligger i konfeksjonsdetaljene og tilbehøret.

Men Elin Berg gnistrer ikke, og fraværet av besettelse gjør at hun er vanskeligere å forsvare, like og følge. Det oppsummerer vel romanen: Det er en god fortelling, men den hadde behøvd stramming og at enda mer sto på spill underveis.

VIDAR KVALSHAUG

 

-- annonse --