En samling som redaktørene og forlaget kan sende til både bokhandlene og Frankfurt med god samvittighet.
Tenk om alle antologier med nye, norske, i hovedsak skjønnlitterære, tekster hadde fått like mye oppmerksomhet? Tenk om alle antologier hadde vært like helhetlig utvalgt og skrudd sammen som denne.
Tekstsamlinger fosser over oss, spesielt på poesifeltet hvor både mer og mindre kvalifiserte aktører soper sammen lyrikk, jeg har selv laget en slik for Cappelen Damm. Mange er designet for å selge i et feelgoodmarked, men blir sjelden gjenstand for kritikk eller annet enn bruksbok-åtgaum. Andre antologier glir ut på markedet i det stille og forblir i skyggene.
H.K.H.Kronprinsesse Mette-Marit og Geir Gulliksen (red): :
Hjemlandet og andre fortellinger
Aschehoug
274 sider
Et lite stykke Norge til Frankfurt
H.K.H. Kronprinsesse Mette-Marit og Geir Gulliksen tok på seg redaktørjobben for Aschehougs bestillingsverk til Frankfurt 2019 der Norge er årets gjesteland på bokmessa. Føringene fra forlaget var få, opplyses det, og kanskje det er de nokså frie tøylene som har gjort samlingen såpass tett og god at den kan anbefales som lesebok for mange aldre.
Tolv skjønnlitterære forfattere ble invitert til å reflektere over hva det vil si å være norsk i dag. Tre av dem, Karl Ove Knausgård, Siri Hustvedt og Dag Solstad leverte essayistikk, resten skjønnlitterære tekster, noveller.
To redaktører med forskjellig bakgrunn
Først det første, forordet: Geir Gulliksen er kjent for å ha skapt en generasjon forfattere i Tiden på 1990-tallet. «Å skrive familien» ble en slags fellesnevner, og han tok med seg mange til Forlaget Oktober da han begynte der. En av landets mest erfarne redaktører og lesere har også et solid forfatterskap selv.
H.K.H. Kronprinsesse Mette-Marit er autodidakt, men det er absolutt ingen grunn til å betvile hennes engasjement for folkelesing og interesse for litteratur, selv om mange ennå forsøker å shame henne. Det skjer faktisk fortsatt, etter så mange år med littteraturtoget og arrangementer der hun har vært programleder og invitert litteraturen til scenen – og kanskje fått noen nye publikummere inn i tillegg. Geir Gulliksen er en av forfatterene hun har oppsøkt.
Redaktørenes forord er samlingens svake tekst. Den er formet som en samtale over 29 boksider og paraderer litt koketteri og en del tomsnakk. Min største innvending er at forordet blir nokså førende for hvordan de tolv forfatternes tekster skal leses og oppleves. Det er oftest gjestene som gjør et selskap, men her står vertene ute på trappen og snakker gjennom kveldens forløp før det første glasset er skjenket. Samtalen hadde gjort seg langt bedre som etterord.
Metoo og shetoo
Hva er det å være norsk? Som i all annen god litteratur, byr heller ikke Hjemlandet og andre fortellinger på ett svar med to streker under, men summen av stemmer gir oss noen idéer. En antologi skal være en villvekst i en ellers avklart hage.
To av forfatterne, Agnes Ravatn og Wencke Mühleisen, leverer noveller med likestilling som et bakteppe. Mühleisens novelle #Shetoo er om en kvinnelig professor og en yngre mannlig student, om grenseoverskridelsene. Agnes Ravatns bidrag har den norske sommeridyllen med reker, hvitvin, sjø og solbrune gjester som ramme og er en finurlig utviklet fortelling som blir villere og villere.
Både Tomas Espedal og Vigdis Hjorth går bakover i tid til oppvekster, mens Marit Eikemos novelle handler om en mor og en 16-åring i bil på skumle vestlandsveier. Og et gjestegiveri for utro og elskende par. Den nydelige tittelen fra Eikemo, Kjærleik også på desse vegane, kunne kanskje bli et eget antologiprosjekt hvis interessen for sjangeren skal fortsette å være like stor som på dagens pressekonferanse?
Ole Robert Sunde skriver om snublesteinene, markørene som er senket ned i gater og fortau til minne om jødeutryddelsen. Demian Vitanza og Helga Flatland har også levert gode nok fiksjonsstykker til samlingen.
Maria Navarro Skaranger, som debuterte med romanen Alle utlendingene har lukka gardiner i 2015, har justert skjønnlitteraturspråket sitt og tatt barnefattigdom inn i en rystende tekst, ett av bokas høydepunkter.
Nytt fra Knausgård
Vårt mest internasjonalt kjente samtidsnavn skriver om vår mest internasjonalt kjente forfatter i et nokså forglemmelig essay om å passere Knut Hamsuns eiendom Nørholm. Som vanlig har han observasjoner av natur og landskap som er tydelige, men Karl Ove Knausgård kvier seg heller ikke for å generalisere og det blir et minne, ikke noe særlig mer:
Hvis jorden hadde gått under og alle mennesker bortsett fra ett hadde dødd, og denne ene overlevende skulle rekonstruere verden ut ifra hva som fantes av selvopplevde minner om den, ville verden ha bestått av en gate her, en eng der, en strand der, bitte små lysende punkter i et enormt hav av mørke.
Solstads sang
Dag Solstads stykke er en fortsettelse av granskingen som finner sted i romanen 16.07.41 og andre. Hvem er han i forhold til storsamfunnet og hvor er hans og fiksjonens plass i verden? I essayet Kan man ødelegge et nasjonalt språk? Er det nødvendig? som avslutter boka, diskuterer Solstad og hva som skjer med språk og forfattere han har lest og likt gjennom livet og ikke minst om han er norsk forfatter, hva nå det enn er. Dansk og estlender, det kan han se for seg, men franskmann, engelsk eller tysk?
Jeg greier ikke å se meg selv som en mann som tilhører en stormakt, der slutter min innbilningskraft å virke. Hele min tenking er preget av at jeg kommer fra et lite land, …
skriver han.
Boken er fotografert av Tine Poppe og den kjente håndtegnede moskusen til Sverre Malling er blitt ikonisert på forsiden av en samling som redaktørene og forlaget kan sende til både bokhandlene og Frankfurt med god samvittighet.
Hovedbildet: Geir Gulliksen er både antologi-redaktør og samtalepartner i bokens innledning.
