Selvpublisering: "Feilene du bør unngå når du prøver å selge juridiske tjenester."
I innlegget Selvpublisering: Fellene du bør unngå beskriver bokbransje-juristen Mathias Lilleengen noen juridiske problemstillinger knyttet til åndsverksloven, som alle som utgir bøker må være oppmerksom på.
Lilleengen nevner to grunner til å gi ut sin egen bok, som er å beholde inntekter og kontroll over prosjektet. Han unnlater å nevne den tredje og kanskje viktigste grunnen til å gi ut selv, nemlig å beholde rettighetene til eget åndsverk. I og med at artikkelen handler om nettopp rettigheter, er det litt snodig at Lilleengen ikke trekker fram dette poenget.
I stedet velger han å insinuere at selvpubliserende forfattere tar lettere på rettigheter enn forlag gjør, i følgende avsnitt:
“Uansett om du har fått samtykke eller bruker sitatretten, krever åndsverkloven at skal kilden alltid angis ‘slik som god skikk tilsier’. Her syndes det ofte av selvpubliserende.”
Man skulle forvente at nettopp en jurist kunne begrunne slike påstander med eksempler, i stedet for å legge det fram som en almenngyldig sannhet at selvpubliserende synder med å oppgi kilder. Hvilke kilder er det han selv har brukt som bakgrunn for denne påstanden?
De ferskeste tilfellene vi kjenner fra media om brudd på åndsverksloven og ærekrenkelser er jo nettopp fra forlag, ikke fra selvpubliserende forfattere, altså de tre diktbøkene fra Gyldendal og de to bøkene innen virkelighetslitteratur fra Panta forlag.
Det er hyggelig at Lilleengen anerkjenner at selvpubliserende forfattere er et stort og voksende marked, og ser en mulighet til å selge juridiske tjenester til denne gruppen. For å klare det bør han kanskje begynne med å behandle potensielle kunder med respekt.
