Erik Fosnes Hansen satser på suksess med konkurs. Til høsten kommer hans nye roman: «Et hummerliv».
– Folk hadde oppdaget at det var et land som het Syden. Så begynte jo disse hotellene å gå overende. Det handler om konkursen på et slikt hotell, fortalt av barnebarnet til eieren, sier Erik Fosnes Hansen om sin kommende roman. Fosnes Hansen er denne ukes gjest i BokPod-studio, i samtale med Hallgeir Opedal.
Fosnes Hansen har jobbet med romanen, Et hummerliv, i fem år. I fjor rundet han 50 og det har gått over 30 år siden han vidunderbarn-debuterte i 1985 med Falketårnet, til unison applaus fra kritikerne. Hans andre roman, Salme ved reisens slutt, utkom i 1990 og ble en enorm suksess.
Ble svimmel
– Da var jeg glad. Det var en voldsom opplevelse, erindrer Fosnes Hansen. – Jeg har en eller annen sånn pressemappe. Den er stappfull av artikler fra alle aviser, alle blader overalt. Og TV og radio og – ja: Jeg var 25, så det er klart det gjorde et eller annet med meg. Mest positivt liker jeg å tenke fordi det var overveldende, og du kan bli litt sånn svimmel for du står der og leser og ser at du er helt oppe på den toppen.
– Du kan bli litt sånn der usikker av det, men man skal ikke beklage sitt hell. Det har jeg ofte tenkt at det skal man ikke, men det kan være vanskelig det å ha suksess og bli veldig feiret og sånn. Men først og fremst er det veldig gøy. Og så var det en voldsom bekreftelse på at jeg hadde gjort noe riktig. Jeg hadde sittet med denne romanen, hadde skrevet den sånn jeg hadde bestemt meg for, og selv om jeg ikke var fornøyd da jeg leverte den inn, var det tydelig at det var godt nok allikevel. Så jeg ble jo forferdelig glad, kan du skjønne, forteller Fosnes Hansen.
Med sansen for diktat
Fosnes Hansen anno 2016 har gått over til å vekselvis skrive og diktere – godt hjulpet av sin kone, forfatteren Erika Fatland:
– Min kone og jeg hadde en sånn opplevelse, en åpenbaring, jeg hadde nemlig en artikkel som jeg skulle ha ferdig veldig fort. Og så hadde jeg det travelt. Så sa jeg kan jeg ikke bare diktere den til deg, mens jeg gjør noe annet? Den skulle være på 4500 tegn, og så bare begynte jeg å diktere til henne. Jeg hadde det fryktelig travelt. Sånn er det når man er vidløftig med sine løfter og ikke holder sine deadlines. Så dikterte jeg den med komma, punktum, tankestreker, anførselstegn og alt sånn. Slik jeg så den for meg. Og da jeg var ferdig, så var den ferdig. Da var den på 4500 tegn, forteller Fosnes Hansen i ukas BokPod. – Det var en sånn litt rar opplevelse, for jeg trodde ikke det gikk an. Jeg hadde alltid tenkt at jeg måtte se dette for meg på papir eller skjerm foran meg. Men så viste det seg at jeg behøvde det ikke, at jeg så det oppi her, bak pannen. Da begynte jeg å diktere artikler og brev og sånn, fordi det gikk mye fortere. Det begynte for tre år siden.
Det har også blitt maneren etter at han slet med sitt kommende bokmanus: Diktere først og polere manus etterpå.
Drev reisebyrå
Høstens roman har han holdt på med i rundt fem år. Han har forsøkt å skrive en kort roman, som ikke blir så kort likevel – rundt 400 sider, antyder han.
– Temaet lå meg veldig på hjertet. Det handler om en konkurs. Jeg husker at faren min var i reiselivet, og da jeg var guttunge, så hendte det at jeg ble med ham rundt omkring på hoteller i Sør-Norge. Dette var på slutten av 70-tallet. Fordi han drev reisebyrå og han solgte inn sånne weekendturer og kort-uketurer til tyske og hollandske turister på norske høyfjellshotell. Da måtte han se på disse hotellene for å se om de var egnet.
Gjeld og løgn
– Jeg husker jeg disse svære, øde høyfjellshotellene oppi den norske fjellheimensom var bygd ut på 50- og 60-tallet til sånne drager som lå oppi fjellet med hundrevis av rom. Den ene fløyen etter den andre, og to trapper opp og to trapper bort, og så rundt et hjørne og bort korridorer, og det var biljardrom og det ene og det andre. Men sto helt tomme eller nesten helt tomme. Lønnsnivået hadde jo gått oppover, men folks interesse for å ligge i fjellet hadde gått veldig nedover, for Syden hadde jo kommet. Folk hadde oppdaget at det var et land som het Syden, forteller Erik Fosnes Hansen. – Så begynte jo disse hotellene å gå overende. Det handler om konkursen på et slikt hotell, fortalt av barnebarnet til eieren – opplevelsen av dette. Det ble en fortelling som handler om løgn, altså både det at man lyver for andre om hvordan tilstanden egentlig er, men også det at man lyver for hverandre. Selv om alle kjenner sannheten. Man lyver grunnleggende sett for seg selv. Så det handler om gjeld og løgn.
Hele samtalen kan du høre her.
