En original og svært lesverdig forfatter.
Unge, kvinnelige diktskrivere har de siste årene bragt med seg lekenhet og lavere skuldre inn i norsk lyrikk. Noen tar i bruk dialekt, til og med ukurante bydialekter, som har vært et sjeldent syn i boklyrikken. Andre vrir og vrenger på rim, regler og populærkulturelle tekster. Sammenlignet med den mer selvhøytidlige og kodete lyrikken for ti år siden, skriver de dessuten i et kommuniserende språk, og summen av tilgjenglighet og lekenhet har gjort poesien mer egnet for muntlig fremføring – et annet element som en ny generasjon synes å ha et mer profesjonelt grep om.
Kjersti Wøien Håland:
Panikk!
Flamme
sider
Kjersti Wøien Håland synes godt i dette landskapet, med debutsamlingen Kjersti er ein fiktiv person, helsing Kjersti (2013) og årets Panikk! Det som særpreger henne er ikke uvanlige virkemidler. Hun skriver vanlige dikt på standard nynorsk i en tradisjonell, modernistisk form. Det som gjør henne original og svært lesverdig, er derfor rett og slett litterær kvalitet og en stemme som blir tydelig uten bruk av formelle grep.
Debutsamlingen var aforistisk i en kortform som kunne ligne twittermeldinger. Aforismen er en kresen sjanger som det i Norge stort sett er lyrikere som har dyrket med hell. Selv om sjangeren i dag er mindre kjent, er Håland et godt eksempel på at når den igjen fornyes, er det en lyriker som gjør det. En tekst lyder: «kjensla av at verda / består av / dei som skyt kvarandre / og dei som pussar opp».
Uforutsigbar og selvutleverende
I Panikk! er diktene noe, men ikke mye lengre, i tillegg til at diktene har fått en nokså løs tematisk orientering om tilstanden panikkangst. Konteksten er den samme: En jente i tjueårene, fra et tettsted i en annen del av landet, bor og lever i Oslo, observerer og fester, elsker og grubler, minnes barndommen og forundres over det kroppslige.
Hun skriver: «det finst / ingen dagar / når ein er erfaren ung / berre lange morgonar / som saumlaust går over / i søvngjengarnetter»
Hun avrunder en uro-opplevelse med hjertesukket: «eg ønsker meg / ei religiøs oppvakning / og ein snus»
Et stykke ute i tjueårene ser hun tilbake på ungdomstidens forventninger: «dei sa det ville bli / som ei berg-og-dal-bane / men sidan eg flytte inn i kroppen / med alle mine pappesker / har eg stått på bakken / og halde veskene til vennane mine»
Hun knytter en panikkopplevelse til kroppens innebygde forventninger om voksenlivet: «panikk i dusjen / det vesle glaskammeret / kroppen / og ein ny føflekk / eg ser ut som ein panda / med maskaraen rennande / pandaen er truga / gidd ikkje få barn / i bur»
Dette er en bok som bør bli lest av de mange godt voksne foreldre som har barn i tjueårene som jobber eller studerer i Oslo. Hålands aldri helt forutsigbare kombinasjon av selvutleverende alvor og tørr lakoni gir stemme til en generasjon.
HÅVARD REM
Hovedfoto: Flamme forlag
