I Sissel Chipmans «Skifterne» forvandles ungdommer til ville dyr. Boken er derimot en ganske tam affære.
Det er nok noe mange har drømt om: å kunne skifte til en dyreform på kommando. Å kunne fly som fuglen, løpe som rådyret eller sloss som en bjørn. I Sissel Chipmans Skifterne er nettopp dette mulig – men baksiden av medaljen en den forferdelige skammen og frykten som er forbundet med evnen.
Vill, smittsom magi
Sissel Chipman:
Skifterne
Gyldendal
320 sider
Skifterne utspiller seg i en magisk fantasiverden. I landsbyen Varby har ungdommer gjennom flere generasjoner blitt infisert av mørk magi, som gjør at de skifter til å bli ville dyr. Innbyggerne er enige om at skifterne har en farlig villskap i seg, som er smittsom og må utryddes.
Ungpiken Kira er en slik skifter, og hun vil naturlig nok ikke at noen skal vite at hun forvandles til en rev om natten. Hun vet at hun da blir sendt til det magiske gråfolket for å gjøres «normal». Men alle som kommer hjem fra gråfolket er slett ikke normale – de blir som en skygger av seg selv.
Kira vil ende denne grusomme praksisen. Men det er ikke lett i en liten by som frykter slike som henne.
Brå vendinger
Sissel Chipman er ikke fremmed for magiske univers. Hun har siden 2002 skrevet en rekke fantasy-bøker for barn og ungdom med lignende tematikk. I Skifterne er det altså en forfatter med lang erfaring som står bak teksten.
Hun vet å ta seg tid til virkelig å etablere universet og scenene. Stedvis gjør dette teksten spesielt stemningsfullt og mystisk, andre steder blir oppbygningene er ofte så lange at de nesten tar brodden av høydepunktene. Etter sidelange sceneoppbygginger og Kiras indre monolog, blir stort sett alle vendepunkter i historien presentert som plutselige innfall hos Kira.
Disse taktskiftene oppleves ofte som forvirrende, og lite forklarende for Kiras handlinger.
Fengende lesning
Skifterne er ikke litterært spennende, eller spesielt original. Det er selvsagt ikke slik at alle bøker må bringe noe nytt til sjangeren, men det må allikevel føles friskt. Her går Chipman i opptråkkede stier.
Boken kunne med fordel vært kappet 100 sider i starten og heller vært påplusset 100 sider mot slutten. For når revejenta Kira får blod på tann, er dette svært fengende lesning.
NORA STEENBERG
