Så mye mer og mindre enn sitt rykte

I Øyvind Holens bok skal vi innom det meste av det du kan assosiere med bydelene i Groruddalen og i Oslo sør og sørøst. Du kan notere på en gul lapp, og det er en viss sannsynlighet for at du vil skrive innvandrere, bomaskiner, skoletapere og gjengkriminalitet.

Forfatteren av denne boka er en erfaren journalist i Dagens Næringslivs fredagsmagasin D2. Han har skrevet om hiphophistorien i 2004, og i 2005 om Groruddalen: En reiseskildring. Forfatterbiografiens første setning hos forlagskonkurrenten Cappelen Damm lyder: «Øyvind Holen er fra Lindeberg i Groruddalen». Det er like ved Furuset, presiserer han, for det er typisk nok ikke så mange som kjenner et slikt sted, selv om det bor flere mennesker der enn i en norsk småby. Med kjentmannsbeviset i lomma er det mulig å bevege seg inn i drabantbyen og ta for seg av de mer følsomme temaene denne særegne jungelen rommer.

Generalisering og stempling

Som journalist kjenner Holen mekanismene med å generalisere utfra enkelthendelser, og er det noe som henger ved drabantbyene, så er det stigma. Drabantbyen er stedet der de andre bor.  Man kan nesten si at stigmatiseringen har vært en konstant selv om bostedene er i stadig forandring.  Mediefortellingene påvirker hvordan vi tenker, og hvordan vi handler. Hvem vil flytte til en bydel som et halvt tusen ganger er omtalt som en «getto» i avisene?

Er folk kriminelle?

Øyvind Holen:
Getto – En historie om norske drabantbyer

Sakprosa
Res Publica
228 sider sider

Hva vil Holen med begrepet «getto»? Prosjektet er nok å omfavne det og ta det tilbake fra dem som har det i sin varetekt. Det er politikere som peker og sier at ting er fælt, svenske, danske eller franske tilstander, alt ettersom, men som sjelden har forslag til forbedringer. Hørte du noen si Sylvi Listhaug, ja du gjorde det. Har vi gettoer i Norge, både ja og nei. Det er kriminalitet og utenforskap. Det er gjengmiljøer, og salg av dop. Men det store flertallet lever helt ordinære liv. Deres liv og boområder fortjener et bedre rykte.

Holens fortelling er at kriminalitet skjer, ungdom er i drift. Slik har det også vært før. På 50- tallet spredte Blackiegjengen og Briskebybanden frykt i byen. Hvor er det blitt av A og B-gjengen, Young Boys og de andre som inntil nylig var i mediebildet? Etter rettsoppgjør og interne feider har de mer og mindre gått i oppløsning, og så mange og så farlige som mange trodde, var de kanskje aldri.

Fremmedgjort, lyder og lukter

Om gjengkriminalitet og utenforskapet har Holen en annen historie enn dalens egen Jan Bøhler i boka Østkantfolk, og han bruker mye plass på å argumentere mot de relativt få innvandringskritiske bøkene som er skrevet. Det gjelder Halvor Foslis to sakprosabøker Fremmed i eget land og Mot nasjonalt sammenbrudd, samt Grorud-bosatte Tove Braathens roman Effekten av måneskinn på nyfallen snø. Alle beskriver «majoritetsnordmenn som føler seg fremmedgjort når andre lyder og lukter begynner å dominere», for å bruke Holens parafrasering.

Der de nevnte ser det som et problem at innvandrerbefolkningen vipper 50 prosent i flere bydeler, tenker ikke Holen slik. Det er fortsatt over 50 prosent hvite på Stovner, og at de med utenlandsk bakgrunn ikke er en monolitt, men et mylder av folkegrupper. Det er ikke alltid moro å føle seg som minoritet, men det kan etniske nordmenn ha godt av, forstår man Holen rett.

Furuset er fremtiden

Ja, slik er verden blitt. «Furuset er framtiden» siteres fra professor Hylland-Eriksen som «har våget seg til» Furuset senter for å bli intervjuet til en samtalebok med Dag Herbjørnsrud. Bydelen har mye av den kompleksitet som resten av Norge vil oppleve framover. Den fryktede gettoen viser seg å være et helt vanlig lokalsamfunn, dessuten dørgende kjedelig, noe professoren anser som et viktig funn. Vi får anta at han deretter tok t-banen tilbake til Sognsvann og spaserer til Ullevål Hageby, skravleklassens egen getto.

Forfattere fra Dalen

Det er Holens valg å la innvandringsdebatten prege så mye av boken, men han kan mye om hip-hop, litteratur, og forteller om bydelenes unge talenter. En analyse av hvordan musikk, film og litteratur har omtalt drabantbyen, løfter bokens siste kapitler. Jeg mistenker at Holen har mer enn nok stoff til en bok om dette alene. Roy Jacobsen, Jan Kjærstad, Per Pettersson og Maria Navarro Skaranger (Alle utlendinger har lukka gardiner) har brukt sine steder i sin litteratur. Dalen har også fostret Erik Fosnes Hansen, Jostein Gaarder, Torgrim Eggen, Kristine Næss og Tom Egeland som knapt har skrevet noe fra sin barndoms enger.

En stor underskog av flinke og kreative 2. generasjonsinnvandrere vil i økende grad komme til å sette avtrykk. Her henter Holen fram gettoens skjulte skatter. Det finnes så mye mer enn bare et dårlig rykte.

KJELL SOLEM