Endelig kommer Atwoods første på norsk.
Margaret Atwood har fått Bookerprisen to ganger, og det spekuleres stadig om, og eventuelt når, hun vil få Nobelprisen i litteratur. Når flere av hennes bøker nå kommer på norsk, er det til stor glede både for gamle fans og nye lesere av den feirede kanadiske forfatteren.
Den spiselige kvinnen fra 1969 er Atwoods første roman. 51 år og 18 romaner senere foreligger den altså endelig på norsk, og det er bra. Margaret Atwood forbindes ofte med dystopiske fortellinger som MaddAddam-triologien, Tjenerinnens beretning og oppfølgeren Gileads døtre, som kom i fjor. Men vi som har lest mye Atwood, vet at hun er så uendelig mye mer enn dystre dystopiske fortellinger.
Den spiselige kvinnen forteller om Marian, som prøver å finne sin plass i verden. Hun er velutdannet, har jobb og kjæreste, og hun lever et velstrukturert liv. Etter at hun forlover seg, begynner det imidlertid å rakne i sømmene. Marian prøver å finne sin plass i verden i et virvar av reklamer, produkter og forventninger, men føler seg plutselig skilt fra kroppen sin. Hvem er hun, og hva er det forventet at hun skal være?
Margaret Atwood:
Den spiselige kvinnen
Aschehoug
348 sider
Oversatt av Inger Gjelsvik
Som andre Atwood-bøker, for eksempel Katteøyet og Den blinde morderen, er også denne boken fylt av spennende og rare karakterer, som setter motpolene av sosialt aksepterte væremåter og kjønnsroller helt på spissen.
Historien flyter fint fremover, og viser at Atwood alltid har hatt en sterk fortellerstemme. Hun er ikke redd for å ta utradisjonelle stilistiske valg, som også understreker tematikken i boken. Når Marian for eksempel føler seg mest skilt fra seg selv, endres fortellingen fra første til tredjeperson.
Et gjennomgående tema i Atwoods romaner er identitet og feminisme, som også finnes i denne debutromanen. Hun har en unik evne til å skape karakterer du nødvendigvis ikke liker, men som likevel fanger interessen. Både handlingene og replikkene fra karakterene understreker de gjennomgående temaene, uten at man føler at det blir banket inn i skallen på en.
Boken bærer preg av å være skrevet på slutten av 60-tallet, ikke bare på maten de spiser (hermetisk rispudding, TV-middager fra fryseren og cocktailsjampinjonger,) men også på kvinners (og menns) rolle i samfunnet. Det forventes at kvinnene slutter å jobbe når de gifter seg, det er mannen som skal forsørge familien. Marian og vennene hennes har gått på universitetet, men hva var egentlig vitsen med det, når det uansett forventes at de skal stelle hjemme?
Terningen lander på en femmer – kanskje urettferdig ettersom Atwood her måles opp mot seg selv som en mer moden forfatter senere i karrieren. Den spiselige kvinnen er smart og satirisk, en over femti år gammel roman med temaer som er relevante den dag i dag.
KRISTIN HARTVEDT
(Forfatterfoto: Luis Moura)
