Frode Granhus til minne

(Foto: Kjell Ove Storvik)

Den populære forfatteren døde 15. september, bare 52 år gammel. I dag ble han bisatt fra Buksnes kirke i Vestvågøy.

Frode Granhus døde brått i sitt hjem for halvannen uke siden. I dag ble han bisatt hjemme i Lofoten. Her er forlagssjef Elizabeth Sellevold og redaktør Karen Forbergs minneord over den populære forfatteren.

 

Minneord ved Frode Granhus’ bortgang

Det var med sorg og sjokk vi i Forlaget Vigmostad & Bjørke mottok beskjeden om Frode Granhus` bortgang fredag 15. september. Vi mistet en av våre store forfattere og vi mistet en venn som vi satte svært høyt. Frode var likt av alle, og mange hadde jevnlig kontakt med Frode; om det siste manuset, salgsarbeid eller – om fotballaget Leeds.

Frode oppnådde etter hvert høy status som krimforfatter i Norge, og flere og flere lesere har oppdaget hans glimrende bøker og unike krimunivers. Frode Granhus var født i 1965 og debuterte med den kritikerroste krimromanen Hevneren i 2003. I 2006 kom Be en bønn for Sikas før han i 2010 fikk sitt gjennombrudd med Malstrømmen, som har fått strålende anmeldelser her hjemme og er solgt til ni land. Senere er det kommet ytterligere fire romaner fra Lofotkrimmens mester – to av dem er nominert til Bokhandlerprisen, en til Rivertonprisen og en til Brageprisen. Den femte boken i serien om politietterforsker Rino Carlsen, Forliset, ble utgitt tidligere i år. I første halvår i år var det kun Jo Nesbø som solgte flere bøker av sin siste roman enn Frodes solgte av Forliset.

Frode hadde også en høy stjerne hos sine forfatterkolleger. Tom Egeland skrev i minneordet på vegne av Rivertonklubben: «Vi minnes ham som en strålende forfatter og et varmt og eiegodt menneske.» Og Hans Olav Lahlum: «Jeg så ham aldri ubekvem i møte med noen forfatterkollega eller leser, og kan ikke huske at jeg noen gang hørte ham si et negativt ord om noe menneske. Det blir en tankevekkende konklusjon at han var en forfatter av den gamle skolen, som helst ville bruke mest mulig tid og energi på å skrive best mulig bøker – og som ufortjent derfor kom litt i skyggen av mer sceneglade kolleger med høyere stemme.»

Frodes redaktør gjennom mange år, Karen Forberg, har beskrevet ham som en forfatter med en ydmyk innstilling til det å skrive og utgi bøker, og ikke minst med usedvanlig høy integritet. Frode jobbet utrolig hardt med alle sine manus. Han tok ingenting for gitt, ventet seg alltid noe kritikk i anmeldelser. Aller mest betydde nok likevel lesertilbakemeldingene for ham. Han ville ikke skuffe leserne. Denne integriteten og ydmykheten overfor forfatteryrket, er selve kjernen i den posisjonen han fikk innen norsk kriminallitteratur, og årsaken til de strålende anmeldelsene hjemme og i utlandet, og alle prisnominasjonene han har mottatt.

Frode var en sterk og trygg forfatter. Sterk nok til alltid å takke og anerkjenne når noen ga ham gode råd eller avdekket små logiske brister han hadde gått glipp av. «Tusen takk – det ble mye bedre!» kunne det stå i margen på manus hvis en konsulent foreslo en formulering han ikke selv hadde tenkt på. Han var også en som ofte skrøt av andre forfattere, som løftet det han mente var kvalitetene deres frem, når han fikk anledning til det.

Hans store kjærlighet for dyr skinner også igjennom i mange av bøkene, i tillegg til et engasjement for de svakere stilte i samfunnet. Outsideren, hvor utsatt man kan være i små, lukkede samfunn. Barna, de som vokser opp i familier der de voksne har mer enn nok utfordringer selv. Han klarte å flette skjebnene inn i krimfortellingene uten noen gang å bli spekulativ eller å misbruke karakterene sine. Da han skrev Djevelanger, som er dedikert til Maria, brukte han nok mye av sin farskjærlighet til å sette seg inn i redselen man må føle når et barn er savnet.

Frode evnet å skape karakterer som gir gjenklang i oss lesere. Rino Carlsen for eksempel, som er en ganske vanlig fyr, en likandes kar som gjør så godt han kan, men som langt fra er noe overmenneske. En mann som henger litt igjen i åttitallet, både når det gjelder musikksmak og hårfrisyre – men en mann som i likhet med forfatteren selv, aldri gir seg før jobben er gjort.

Frode trivdes ikke i rampelyset, men i de siste årene har både sceneopptredener og intervjuer gått lettere og lettere. For oss som sto blant publikum, fremsto han som både scenevant og verdensvant, men Frode la aldri skjul på at han aller helst ville ha sittet hjemme hos jentene sine og skrevet på et nytt manus. Suksessen gikk ham aldri til hodet, for å si det forsiktig. Han var i sin forfatterrolle, som ellers i livet, hel ved.

Frode skrev fantastiske historier, som lever videre. Det er vi takknemlig for.

Vi ønsker å overbringe vår dypeste medfølelse til Frodes familie, og vår respekt, vårt savn og beundring for Frode. Hvil i fred.

 

 

 

 

 

 

 

 

-- annonse --