Frem med gammel oppvask

Husmoren. En gift kvinne i etterkrigstiden hvis jobb var å passe på hjemmet. Deres arbeid ble verdsatt som en viktig del av samfunnsmaskineriet, men det var ikke et uproblematisk liv. Med feministbølgen på 70-tallet ble husmorens rolle problematisert og etter hvert forsvant hun.

– Jeg ville se nærmere på hva som skjedde i norske hjem i tiden fra frokosten ble ryddet av til middagen ble satt på bordet.

Iris Furu har hentet Norges glemte arbeidsplass ut av glemselen, og i Husmorboka (Humanist) ser hun nærmere på innsatsen som ble lagt ned i hverdagslige sysler på 1950- og 60-tallet.

– Da jeg ble spurt av forlaget om å se nærmere på husmorarbeidet, var min første innskytelse at de hadde ringt feil person. Jeg er 31 år, ugift, uten barn og i full jobb. Livet mitt er så langt fra en norsk husmors som mulig. Men de ønsket ingen romantisk, tannløs mimrebok om denne perioden. De ville at noen skulle sette seg ned og ta den jobben disse damene gjorde på alvor, sier Iris Furu.

Arbeidet med boken startet i hennes eget hjem. Ikke bare fikk bestemødrene til Furu plagsomt mange telefonsamtaler i denne perioden, med spørsmål om alt fra hvor mye oppvask de tok, men hennes egen bokhylle skulle plutselig vise seg å være en skattekiste til innsikt i husmorperioden.

– Jeg begynte med å finne frem en av de gamle husmorbøkene jeg har samlet på. Jeg har aldri tenkt over at disse bøkene var arbeidsinstrukser, og desto mer jeg leste dess mer skjønte jeg at husmorjobben var utrolig omfattende. Det var et tungt manuelt yrke, og disse damene var fageksperter.

Når man tenker husmor så tenker man kanskje aller mest på den huslige treenigheten; mat, klær og vask. Men husmødrenes arbeidsoppgaver var mye mer mangfoldige enn det.

– De måtte kunne prinsippene bak alt i hjemmet. Når de nye tekniske hjelpemidlene kom etter krigen, som dypfryser, elektrisk komfyr, kjøleskap, skulle disse damene kunne de fysiske prinsippene bak nyvinningene. Kjøpte man en komfyr måtte man også skjønne vekselstrømprinsippet. Disse damene var eksperter i sin egne hjem.

– Selvpålagt arbeid er også arbeid

– Hvem var den typiske husmoren?

– Det var så mange typiske husmødre, og arbeidsoppgavene var svært forskjellige alt etter hva slags hjem man hadde. Det å være bestyrer i en treroms OBOS-leilighet på Lambertseter i Oslo og det å være fiskekone på et småbruk i Lofoten, mens mannen din er ute på lofotfiske, er to helt forskjellige virkeligheter. Bygda i Norge fikk for eksempel innlagt vann mye senere enn i byene, og da var det vanligere å legge inn vann i fjøset enn på kjøkkenet. Dette var fordi det var husmoren som måtte bære alt vannet kyrene drakk. Når man ganger opp alle de bittesmå oppgavene som man ikke tenker over gjøres, og legger alt det på samme person, da blir det mye jobb, altså. Ikke rart at det blir lange arbeidsdager.

Det ble forsket mye på husmødrene i samtiden – som i Bent Hamers film Salmer fra kjøkkenet, med en mann sittende på en høy krakk i kroken av kjøkkenet for å kartlegge husmorens bevegelser. Da kom det blant annet frem at en gjennomsnitts husmor tilbakela en distanse tilsvarende Oslo-Athen, via Roma og Paris, hvert år i sitt eget hjem.

– Noen andre hevder at det heller var Oslo–Nairobi som var totaldistansen. Det å fremstille liv i plansjer på denne måten er veldig spesielt.

Selv om det var forskjell på husmødrene i vårt langstrakte land, var forestillingen om hva de skulle være sammenfallende:

– Kravene som ble stilt til disse kvinnene var like. De var regulert i de gamle husmorbøkene. Der stod alt hun skulle gjøre, og kort fortalt skulle hun gjøre alt.  Hun skulle være navet, og ikke pinnen, i det hjulet som var en norsk familie, så de andres hverdag skulle gå så greit som mulig.

På 1960-tallet var over halvparten av kvinnene i Norge hjemmearbeidende. Men det betyr også at over halvparten var i arbeid av noe slag. Mange definerte seg også som husmødre, selv om de arbeidet deltid utenfor huset.

– Mange tok også betalt arbeid hjemme med sømarbeid og strikking, og gjorde dette mellom slagene. Hvordan de fikk tid til det forstår jeg ikke, med alle de umenneskelige kravene som ble stilt til kvinnene selv og til hjemmene deres. Den organiserte kvinnebevegelsen i Norge har vært knyttet til arbeidslinja, og de fikk ikke med seg husmødrene. Det var nok ikke enkelt å være hun ene i oppgangen som gikk på jobb heller, når de andre stod og vasket på trappa. Det var et strengt konformt samfunn, med lite frihet. Og det er kort tid siden – disse kvinnene lever jo enda.

– At det faktisk var sånn har overrasket meg veldig. Jeg blir veldig provosert på disse kvinnenes vegne. At vi ikke har anerkjent det disse damene har holdt på med, for oss. De tok oppvasken i storsamfunnets tjeneste. Så har vi bare glemt det, sier Iris Furu.

# Husmoremne

– De som i dag holder på med en forestilling om husmorrollen, altså de som bruker emneknaggen «husmoremne» når de lager boller og sånn, velger selv hvilke av oppgavene til de gamle husmødrene de har lyst til å gjøre. De har alle hjelpemidler som husmødrene ikke hadde, som vaskemaskin, dypfryser, kjøleskap, kjøkkenmaskin og støvsuger. Det å ville tilbringe mye tid med familien sin, det er ikke det som gjør deg til en husmor. Husmødrene på 50-tallet gjorde det fordi man måtte, fordi samfunnsstrukturen tilsa at kvinner skulle være hjemme. I dag velger man det.

– Husmødrene fikk ikke lønn eller pensjonspoeng. De var økonomisk veldig sårbare, og det økonomiske sikkerhetsnettet var ektemennene deres. I dag er flere av disse kvinnene minstepensjonister.  Dette er et veldig usexy tema, men det er viktig. Når norske kvinner i dag velger å gå hjemme, og gjør seg økonomisk avhengig av en mann og mister retten til egen pensjon, håper jeg disse kvinnene virkelig har satt seg ned og tenkt seg om hva det innebærer.

– Blir husmorrollen glorifisert i dagens samfunn?

– Jeg tror at vi er opptatt av estetikken fra 50-60-tallet, og ikke så veldig opptatt av yrkesetikken. Jeg har aldri tenkt over at forkleet til bestemødrene mine var et arbeidsantrekk. Husmødrene skulle gjøre alle de hverdagslige oppgavene som var så selvsagte at ingen så dem. Ingen tenker over rene vinduer, støvfrie vinduskarmer eller høye vaffelstabler, før den dagen det ikke blir gjort.

– Så boken er en slags hyllest?

– Det er hvert fall et forsøk på å gi dem litt anerkjennelse for den jobben de gjorde. Det er ikke en ukritisk hyllest, men jeg syns vi som samfunn, kan være rause nok til å gi anerkjennelse til de damene for den jobben de gjorde.

En villet politikk

– Husmødrene var en villet del av samfunnspolitikken. I Norge kunne ikke kvinner kreve selvstendig skatteligning før i 1960. Men fordi man hadde samskatt var det slik at dersom kvinner tok betalt lønnsarbeid så ble mannen skattet på toppen. Ofte tapte man penger på at begge var i jobb. Det er jo et system som motarbeider at kvinner skal ta betalt arbeid. Det var også andre samfunnsstrukturer som jobbet mot kvinnene. Man mistet jobben eller ble forventet at man skulle si opp etter at man ble gift. Det bare var sånn. Det var manglende utbygging av barnehager, noe som betød at man måtte være hjemme de syv første årene før barnet begynner på skole. Slike samfunnsstrukturer gjorde at kvinnen måtte være hjemme.

På 1930- og 40-tallet bodde flere kvinner alene og hadde betalt arbeid. Etter krigen kom forestillingen om kjernefamilien, som en villet del av gjenreisningen. Furu påpeker at husmoren blir fremstilt som en evig omsorgsskikkelse, noe universelt og bestandig. Men historisk sett er de det soleklare unntaket.

– Hver familie skulle ha en lønnsinntekt, da spredte man velferdsøkningen mer jevnt over. Hvis to har jobb i en familie, og ingen i en annen, er det noen som rykker fra. Dette er jo gode forestillinger for hvordan man skal heve et samfunn ut av en elendighet. Etter krigen flyttet mange flere inn i nybygde boliger i byene, og storfamilien eksisterte ikke lenger.

Hvor ble det av klokkestrengen?

– Hva ville en 1950-tallshusmor sagt om dagens norske hjem?

– Det vet vi jo. Vi får jo alle jevnlig besøk av besteforeldre. Men jeg tror 1950-tallshusmoren ville sett med glede på mannens rolle. På 50-tallet ble norske menn oppfordret til å leke med barna sine på søndagene. I dag leker norske menn med barna sine hver dag i uken, de deltar aktivt i leggingen og det er selvsagt at han tar oppvasken hvis mor legger ungene. Ansvarsfordelingen, som for eksempel pappapermisjonen, ville de sett på som en god ting. Det handler om avlasting: at han ikke skal være avskåret fra å få leke med barna sine, og at hun ikke står alene på kjøkkenet mens de andre er i stua. Men de ville nok blitt forferdet over det totale fraværet av tekstiler i norske hjem i dag. Hvor ble det av gardinene, bordløperne og klokkestrengene?

– Hva må alle kunne dersom de vil kalle seg en vaskekte husmor?

– Interessant med ordet vaskekte, det er et ord som har sneket seg ut av husmorboka og inn i hverdagslivet. Stuerent er et annet.

– Men det de var avhengig av på 50- og 60-tallet for å kunne få til hverdagen var flekkfjerning og bløtlegging, lufting og nøysomhet med mat. Husmødrene la sin sjel i å få vekk flekkene, og lufting var en folkesport på 50-tallet. Det har vi sluttet helt med. Den gang da mente man at et sunt innemiljø var avhengig av et aktivt oksygenomløp, det var en del av deres arbeidsrutine som vi nå har droppet fullstendig. Nøysomheten med mat har vi også droppet. Blant annet hadde man et døgns karantenetid på nystekt brød. Når man skar i et nystekt brød fikk man for store skiver og man brukte for mye smør. Det var uanstendig og usunt, det tok seg ikke ut. Livsførselen var veldig nøktern. Husmoren skulle snu på krona uten at resten av familien merket at det var nettopp hun gjorde.

Fem tonn oppvask

Når mannen kom hjem fra jobb var det selvsagt at middagen skulle stå klar på bordet. Far skulle få en rolig stund med avisen, og hun skulle passe barna så de ikke forstyrret ham. Hun måtte ikke ta opp økonomiske problemer før etter middag, og da gjerne over strikketøyet. Da virker man fredsommelig uansett hva man sier. Dette var selvsagt, og det var normalen. Men om kvinnene var fornøyd med denne situasjonen er en annen sak.

– Det var ikke koselig å være husmor. Det var ikke bare kaffeslabberas, og norske husmødre var ikke en gjeng late kjerringer som hang over balkongen og skulte på hverandre. De hadde ikke støv på hjernen og var ikke besatt av seg selv. Det skulle løftes og bæres. Norske husmødre vasket opp fem tonn i året i 1958 og vasket 4000 klesplagg i året for hånd. Verden har forandret seg. Heldigvis.