– UiO framstår dessverre som et sted med fryktelig lave ambisjoner, sier kjemiker og forfatter Alexander H. Sandtorv. Han er fortvilet over manglende vilje til forskningsformidling ved Universitetet i Oslo.
– Da jeg ble ansatt ved Kjemisk institutt her i Oslo så jeg umiddelbart at kjemi var et fagområde og en disiplin som var forsmådd, og ikke ivaretatt. Fag som biologi, medisin og fysikk stod sterkt i norsk offentlighet, mens kjemi var nesten helt usynlig. Med noen få unntak unngikk kjemikere offentligheten. Det fantes ikke kultur for det. Så jeg tenkte at her må vi gjøre noe, sier Alexander H. Sandtorv til Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforenings blad NFFO-Bulletin.
Til daglig jobber Sandtorv som førsteamanuensis i organisk kjemi ved Universitetet i Oslo, hvor han begynte i 2018. Da Sandtorv begynte i jobben i 2018, følte han at han kom til et livløst landskap, hva gjaldt forskningsformidling. – Det hender at jeg vurderer å slutte, og forlate sektoren, sier han.
– Måtte bane vei selv
Selv har Sandtorv skrevet hele ti bøker i løpet av fire år, og tre nye er på gang. Han har skrevet lærebøker, vitenskapelige bøker og populærvitenskapelige bøker, for voksne og barn. Han er også en aktiv og mye brukt forskningsformidler i mange andre formater, i TV, radio, på nett og i aviser. Han har også en egen spalte i Morgenbladet, og en fast podcast med Kristopher Schau.
Å få implementert forskningsformidling til et bredt publikum i den akademiske hverdag har vist seg å være vanskelig, ifølge Sandtorv.
– Formidling er noe av det viktigste vi kan gjøre i akademia. Men det blir ikke tatt på alvor av UiO. Min opplevelse er at jeg har måtte bane formidlingsveien selv. Det har ikke vært noen helst for rammeverk lagt av UiO for dette. Støtte eller interesse har kun kommet fra enkeltpersoner. Det er fryktelig skummelt å gjøre mange av disse tingene for første gang. Opptre i TV og radio, eller bruke media som en plattform. Men jeg måtte lære meg det selv.
Kjemi er en nøkkelbrikke
– Jeg føler at formidling blir ansett som noe lite viktig, noe sekundært, og noe som absolutt ikke er en kjerneaktivitet, sier Sandtorv, som mener det er tvingende nødvendig at kjemifaget får langt mer oppmerksomhet enn i dag:
– Mange har et anstrengt forhold til kjemi. Enten fordi de har negative minner om det fra skolen, eller at de tenker at kjemi er noe farlig, giftig, ødeleggende, forurensende, plast, cyanid… og ja, jeg kunne fortsette. Men kjemi er en av de viktigste nøkkelbrikkene i fremtidens samfunn! Kjemi er den eneste vitenskapen som kan endre og lage stoffer. Nye stoffer er en nøkkelbrikke i morgendagens samfunn. Plasttyper som brytes ned naturlig, legemidler som gir oss bedre helse og holder oss friske, materialer som kan brukes i effektive solceller, eller fornybart drivstoff. Dette er bare noen eksempler.
– Fryktelig lave ambisjoner
– Kjemikerens problem er at kjemi har begrenset plass eller relevans i offentligheten. Og når vi ikke er relevante, dør fagområdet vårt. Det blir ikke politisk initiativ for å spytte penger inn i faget, vi blir ikke relevante for studenter, deltar ikke i de viktige debattene som skjer, og mister vår plass ved kongens bord, så å si, sier Sandtorv, og fremhever hva forskerforfattere- og formidlere som Dag O. Hessen og Anne Sverdrup-Thygeson har oppnådd.
– Når jeg ser Anne og Dag i fri flyt, når jeg ser disse personene som er så flinke og som har funnet ut av det, så er det kjempeinspirerende for meg. Men er det ikke et tankekors at de vi har, som er sprunget ut av akademia, kan vi nevne på én hånd? Eller maks to. Var det det beste sektoren kunne prestere, liksom? Vi trenger flere! Dette har vært mitt argument fra dag én her: sektoren har så fryktelig lave ambisjoner i formidlingen. Når vi ser hva de beste formidlerne får til, i alle medier, bør det være inspirerende også for andre enn meg her ved UiO. Når vi ser hvilken påvirkning det har, se for eksempel hvor viktig Anne Sverdrup-Thygeson i naturvernbevegelsen, for eksempel. Vi må være synlige, ellers går ting til helvete, sier Sandtorv til NFFO-Bulletin.
– Det formidles massivt ved UiO
Universitetsrektor Svein Stølen er uenig med sin fagkollega Alexander Sandtorv.
– Det formidles massivt ved UiO, sier Stølen til NFFO Bulletin. – Formidling er integrert del av UiOs samfunnsoppdrag. Vår strategi for de neste ti årene har vi nettopp poengtert hvor viktig det er – vår ambisjon er at UiO skal styrke dialogen med omverdenen og arbeide for at kunnskap tas i bruk. Vi skal legge til rette for kunnskapsbaserte samtaler og være til stede der meningsdannelser foregår. Dette er ambisiøst, og vi ser at våre forskere er opptatt av å formidle og spre sin kunnskap. Listen over vinnerne av UiOs formidlingspris er imponerende – i år ble Anne Spurkland æret, de tre foregående år har Hans Petter Graver, Steinar Holden og Benedicte Bull fått prisen.
– Sandtorv påpeker at det ikke er kultur for å formidle ved UiO. Hva tenker dere om det?
– Det er jeg uenig i. Det varierer nok og verden kan se ulik ut fra ulike kontorstoler, men min opplevelse er at vi har veldig mange forskere som er opptatt av det. Jeg mener formidlingen er en viktig del av forskningen – at forskningen forbedres gjennom aktiv formidling. Det er jeg tydelig på i alle sammenhenger, sier Stølen og legger til: – Jeg har selv publisert en populærvitenskapelig bok og vet det tar mye tid, men det er rent faktisk en betydelig produksjon fra våre forskere hvert eneste år. I disse dager får Dag Hessens nye bok mye oppmerksomhet feks. Vi er svært takknemlige for at våre forskere skriver bøker.
– Vil skape byråkrati
– Burde det ikke snart gjøres en seriøs vurdering av å gi formidling en plass i belønningssystemet? Altså at formidling av typen Sandtorv bedriver kan gi tellekantpoeng?
– Nei, jeg mener det er helt feil. Det er utredet mange ganger og det vil mest av alt skape et stort byråkrati. Vi må bruke ressursene der de gjør mest nytte for seg. Det må styres i det store, ikke i det små og tillit er helt avgjørende i statens styring av sektoren. Vi trenger ikke flere insentiver, sier Svein Stølen til NFFO-Bulletin.
