Forfatternes Nobel-favoritter: Islending som outsider

ROMAN FRA 2003: Nå er Jón Kalman Stefánsson komplett på norsk. (Foto: Einar Falur Ingólfsson).

Norske forfattere sier som bookmakerne, Margaret Atwood, Cormac McCarthy, Jon Fosse eller Ngugi wa Thiong'o. Men Jón Kalman Stefánsson seiler opp i tippingen.

– Margaret Atwood, selvsagt, melder Helene Uri, –fordi hun alltid er aktuell. Fordi forfatterskapet hennes er overraskende og bredspektret.

Forslaget får sterk støtte fra Marta Breen: – Jeg sier som i fjor: Margaret Atwood! Hun er mer aktuell enn noen sinne, med tanke på hvordan patriarkalske ledere nå er i ferd med å kjøre verden i grøfta. Jeg kommer til å demonstrere utenfor Svenska Akademien om den ikke snart går til Atwood.

Kritiker og sakprosaforfatter Sindre Hovdenakk tror også Atwood-sporet har noe for seg: – Forfatterskapet hennes, ikke minst The Handmaid’s Tale, har en tydelig feministisk tendens som nok treffer godt kravet om en «idealisk rigtning». Min personlige favoritt er likevel amerikanske Cormac McCarthy. Hans apokalyptiske diktning burde passe som hånd i hanske til denne mørke høsten.

Lars Mytting. Foto: Vebjørn Rogne

Men vent, det er mer Atwood: Samtalen med Lars Mytting er slik:

– Hvem tror du får Nobelprisen?

– En de færreste har hørt om.

– Hvem håper du får den?

– Margaret Atwood, Cormac McCarthy eller hvorfor ikke Karl Ove Knausgård?

– Og hvorfor? 

– Hvorfor i all verden ikke?

Til Frankrike? 

Poeten Gunnar Wærness har et godt ikke-svar som svar: – Nobelprisen har gått fra å være en risikosport til å bli en avskyelighet. Nå for tiden kan man håpe på at den går til en forfatter man er lei av å se trynet på, en som man vil skal slutte å skrive. Og egentlig unner jeg selv de skrekkelige forfatterne et kreativt liv. De gjør sikkert mindre ugagn når de dikter enn når de skal holde på å være i avisen. Så jeg avstår å spekulere.

Tore Renberg sier: – Jeg er ingen spåmann, men vi lever i den selvbiografiske litteraturens tidsalder, så jeg blir ikke veldig overraska om Annie Ernaux får prisen. Selv håper jeg den går til Cormac McCarthy, jeg kjenner ikke et mer oppsiktsvekkende samtidig forfatterskap.

– Eg trur Cormac McCarthy kan få den, ei amerikansk stemme som har spådd apokalypsen er ikkje så feil no. Elles håper eg jo alltid, alltid på Jon Fosse. Fosse har ei sterk, unik litterær stemme, han snakker om det store eksistensielle, samstundes som han held fram den heilage kvardagen vi alle har, melder Bjørn Sortland.

Til India

Jan Kjærstad går utenfor bookmakernes mest rykende lister: – Jeg håper alltid at det skal bli en forfatter jeg aldri har hørt om. Det er også underlig at det ikke er flere vinnere fra et folkerikt land som India. Hva med en kvinnelig indisk forfatter som skriver på språket kannada (snakkes av 35 millioner)? Det kan fort bli en kvinne. Og ikke-hvit. Zadie Smith ville være et tips. Men jeg håper personlig på Ali Smith, en forfatter som har alt. Hennes fortelling, hennes stemme, er viktigere enn noen gang i en tid som denne.

«Forfatter ingen har hørt om», støttes av Steffen Kverneland: – Må innrømme at jeg ikke følger nok med på internasjonal samtidslitteratur til å komme med noen kvalifiserte gjetninger, men det hadde selvsagt vært artig med en norsk vinner. Jon Fosse har vært nevnt, og Knausgård er vel ikke helt ukjent for et internasjonalt publikum heller. Men sannsynligvis blir det en forfatter jeg aldri har hørt om. Hvis de ikke tar en ny «Bob Dylan», da.

Til Afrika

Janne Stigen Drangsholt. Foto: Tommy Ellingsen

Janne Stigen Drangsholt vil til Afrika og en av bookmakernes favoritter i fjor:

– It’s late, but not never, som Nick Cave pleier å si. Jeg tror det blir Ngugi wa Thiong’o som får den, og det er i så fall vel fortjent. Ikke bare fordi han er en allsidig forfatter som skriver innenfor alle slags ulike sjangere (som for eksempel krim), men også fordi han gjort en så utrolig viktig jobb i å få afrikanske forfattere til å skrive på og ivareta sitt eget språk, og fordi han tar opp og viderefører muntlige og mytiske tradisjoner på forbilledlig vis. Hvis det ikke blir Ngugi så håper jeg at Margaret Atwood får den. Hun har en stor del av æren for den økte statusen til science fiction-litteratur, som er en av de sjangerne som vi har aller mest bruk for i 2020 når det nesten er umulig å skjønne noenting av vår egen hverdag. Dessuten er hun en av de får som hele tiden har forstått at likestilling ikke skjer av seg selv og at hvis man slutter å tråkke på pedalene så står sykkelen stille. Og så vipper den. Dessuten oser bøkene hennes av fortellerglede og det er noe av det jeg setter aller mest pris på når jeg selv leser.

Thomas Hylland Eriksen istemmer: – Tror på Jamaica Kincaid. Håper på Ngugi, Afrikas største forfatter og en fornyer av romanen.

Til Island

– Her nytter det lite med tro, for Svenska Akademien er troende til hva som helst, men jeg HÅPER at prisen i år går til Jón Kalman Stefánsson i år. I tillegg til at han er en fantastisk forfatter, ville en slik tildeling gjort den islandske nobelstatistikken uslåelig for all fremtid. (Island er allerede landet med flest nobelpriser i forhold til innbyggertalllet. De har én), svarer Erika Fatland. 

Fartein Horgar. Foto: Niklas Lello

Fartein Horgar er raskt ute med sitt svar: Jón Kalman Stefánsson. Horgar skal få lov til å avslutte med et glødende og kjærlig forsvar for sin favorittforfatter, som har vært nominert til Nordisk råds litteraturpris fire ganger:

– Jeg for min del starter hver eneste arbeidsdag med å lese to, tre sider fra triologien om gutten. Ikke for å forsøke å tilegne meg hans skrivemåte. For å komme inn i en sfære der språket løfter frem det genuint menneskelige, som er å være alene i verden. I Gutten, er de beste skildringer av å være prisgitt universets tomhet og være forlatt av mennesker, som jeg har lest siden Anna Karenina – selv om de to bøkene ellers er totalt ulike. Så kom Keflavikromanene, og noe seinere, Historien om Asta. Dette er samtidskunst fra en av tilværelsens utkanter, og hele veien viser Stefánsson en enestående evne til å se enkeltmennesket i forhold til samfunn og samtid.
– Hva med høstens bok av ham? 

– Årets Stjernenes knitring er – stadig i det beste språk (også i norsk oversettelse) – en trøst for det vemod det er vanskelig, for ikke å si umulig å snakke om, eller for seint, kanskje farlig å snakke om. Med slik diktning blir sorg til å leve med. Ingen forfatter jeg har lest de siste tretti åra er så i takt med de betingelser menneskene faktisk lever under, som Jón Kalman Stefanssón. Og ennå har jeg ikke nevnt Sommerlys og så kommer natten. Dette er verdens vakreste bok. Den vil jeg ikke ødelegge ved å snakke om.

Hvem mener DU bør få nobelpris i litteratur? Gi din stemme her. 

Mottakeren offentliggjøres torsdag kl 1300.

287 Delinger