Følelsesmessig finstemt

«Jeg har ingen annen» sier Arvid Jansens eks-kone tidlig i boka og trygler gråtende om hjelp. Har du ingen annen, da har du ikke mye, tenker Arvid. Dessverre har han ikke mye mer selv heller, og denne tomheten utforsker Per Petterson på mesterlig vis i sin nye roman Menn i min situasjon.

I sin første roman siden prisbelønte Jeg nekter i 2012, vender Per Petterson tilbake til sin trofaste litterære ledsager Arvid Jansen. Med mange lånte trekk fra Pettersons eget liv har Arvid vært med helt siden debuten med Aske i munnen, sand i skoa i 1987, og sist vi traff ham var i Jeg forbanner tidens elv (2008), romanen Petterson fikk Nordisk Råds litteraturpris for.

Da befant Arvid Jensen seg i en vanskelig livssituasjon, og den er dessverre ikke bedret når vi nå treffer ham igjen. Tvert imot, i Menn i min situasjon er romanens hovedperson i en sjeldent dårlig forfatning.

På jakt etter fotfeste

Året er 1992, og det er bare to år siden Arvid Jansen mistet foreldre og bror i Scandinavian Star-brannen som krevde 159 liv. Det er i tillegg bare ett år siden hans kone Turid tok med parets tre døtre og flyttet ut.

Per Petterson:
Menn i min situasjon

Skjønnlitteratur
Oktober
301 sider

Akkurat skilsmissen med Turid mener den halvkjente forfatteren Arvid fra Veitvet at han takler greit nok, han er ferdig med henne. Verre er det med tapet av familien i skipsbrannen og hverdagssavnet av døtrene, og i boka følger vi Arvids fortvilte kamp for å finne nytt fotfeste. En kamp som kanskje litt for mange menn i hans situasjon kan gjenkjenne seg i; en destruktiv kamp hvor flukten fra seg selv ikke gjør det lettere å finne ny balanse i livet.

Uten egentlig å ville det havner Arvid derfor gjerne på byen. Han drikker seg full på røykfylte serveringssteder og blir ofte med en eller annen dame hjem. Innimellom med et håp om at hun kanskje kan være den rette, men som oftest med tilstrekkelig selvinnsikt til å se at det er dødfødt. Så blir da også møtene nesten uten unntak mislykkete og resultatet bare enda mer tomhet.

Fluktens metafor

I jakten på faste holdepunkter, bruker Petterson bilen som en slags rastløshetens og fluktens metafor. Arvid farter rundt i sin gamle Mazda i Oslos gater, og vi er innom både Bjølsen, Storgata og (selvsagt også) Veitvet, med avstikkere til Skjetten og andre steder litt nord for byen. Som oftest skal han noe med sine turer, selv om det ikke er mer enn å kjøre døtrene sine et sted. Det er likevel ikke til å kimse av, for det er i bilen de kan være samlet og han føler minst på avstanden som har oppstått mellom dem.

Til tross for dette er Tomheten Arvid Jansens mest trofaste medpassasjer. Bare turene til bokhandelen og cafeen i den svenske småbyen Arvika, på andre siden grensen, framstår med mål og mening, selv om målet også her vel handler mest om å komme seg vekk. For i Arvika kan Arvid finne den roen han søker. Og derfor kan han ikke ta med døtrene sine dit, enda de var blitt enige om en utflukt til byen i Värmland. Frykten for at han skal miste det lille han har veier tyngre enn avtalen med jentene.

Gir lukt og farge

Alt dette formidler Petterson i en monologisk struktur, der vi gjennom Arvids fortellerstemme får detaljert kjennskap både til det faktiske hendelsesforløpet og de ytre omgivelsene som til Arvid Jansens tanker og følelser. Gjerne gjennom lange rytmisk flytende setninger og avsnitt, brutt opp av kommaer som sikrer rom for tankesprang og andre refleksjoner som Arvid måtte gjøre.

Hele veien med det enkle og ujålete, men likevel så rike og levende språket som er blitt Per Pettersons varemerke. Han legger seg nokså tett opptil dagligtalen, men gjør det så poetisk og følelsesmessig finstemt at det gir lukt og farge både til Arvid Jansen og hans omgivelser.

Nettopp det å skildre det alminnelige og formidle det tilsynelatende enkle, er en av Per Pettersons store styrker. Arvid Jansen sliter, men trenger ikke å heve stemmen og bli brautende. Petterson skriver fram sårheten og den lavmælte desperasjonen og gjør det usagte synlig. Dessuten finnes det en godhet i Arvid som både nabokona og bestevennen ser og verdsetter, og de viser ham også noe av den ømheten han trenger for å komme på rett kjøl igjen.

Kanskje er det også dette eldstedatteren Vigdis skjønner, når de mot slutten av boka synes å nærme seg etter flere års problematisk far/datter-forhold? Eller, dette vet vi jo ikke helt. Det er bare noe vi håper fordi vi innser at de kan trenge hverandre – og fordi Petterson har klart å trekke oss inn i livene deres på en måte som gjør at også vi bryr oss.

LEIF GJERSTAD