Handlingen i Kjell Ola Dahls nye krim er litt springende, men den er full av fine personskildringer og humor midt i tragediene.
Kjell Ola Dahls politihelt Frank Frølich er blitt privatdetektiv, og businessen er ikke all verden. Så tar han, nærmest for å være snill, et ikke spesielt godt betalt oppdrag for en asylsøker som leter etter søsteren sin i Norge.
Snart skjønner Frank at det er noe som skurrer, og så får han en konvolutt med tusenlapper for å la være å fortsette letingen. Men han skjønner ikke helt hva er dette for noe, og begynner å lure på om saken med asylsøkeren som trenger hjelp bare er noe som dekker over det det hele egentlig handler om. Snart står han midt oppi et par drapssaker med begge beina.
Det lille kontoret til vår nyslåtte detektivhelt blir nemlig oppsøkt av opptil flere aktører med ulike agendaer, og etter hvert fører et av sporene Frank Frølich følger til mordbrannen på skipet Sea Breeze i 1988, der 159 mennesker omkom. Kan tragedien og politiets unnfallenhet den gangen ha noe med letingen etter søsteren til asylsøkeren å gjøre?
Kjell Ola Dahl:
Søsteren
Gyldendal
350 sider
Frank bruker store deler av tiden sin på å forsøke å finne ut av det. Og uten å røpe for mye av handling eller løsning, må det sies at akkurat det blir litt søkt. Det er som om forfatteren har så lyst til å skrive mer om Scandinavian Star-tragedien han har skrevet om i andre (sakprosa)bøker tidligere. I alle fall opptar Sea Breeze-tragedien (som ligner veldig på den på Scandinavian Star) mange av sidene i denne romanen, altfor mange av sidene egentlig.
For Frank er en fyr du kan like. Han vil vel. Og han forsøker å gjøre vel. Særlig forsøker han å gjøre Matilde vel. Matilde er kvinnen han forelsker seg i helt i begynnelsen av boken, en dame som er for god til å være sann. Som ligner litt på en ung Catherine Deneuve og har en «doven sensualitet i kroppsspråket», som har en vinylplatesamling noen hver kunne misunne henne og en rosa Ford Thunderbird 1966 kabriolet med hvite skinnseter. Og som ser opp på ham med Mona Lisa-blikk.
Ikke rart Frank blir litt kortpustet.
Og før han vet ordet av det er de to på veien. On the road, altså. I kliss maken bil til Thelma og Louise bærer det av gårde langs en underlig rute gjennom Østerdalen til Møre-kanten der de har hvert sitt gjøremål og der de møter de pussigste skruer på sin vei, blant annet den ubetalelige gynekologen Ove Treschow, som mener Ålesund har mye til felles med Manhattan, og har hele byen som pasienter, også politikerne, Noe han vet å gjøre nytte av.
Reisen er et brudd i handlingen, men et fint avbrekk i den litt monotone etterforskningen som drar Frank dypt inn i fergebranntragedien og asylpolitikkens mange irrganger. Men hva handler egentlig saken om?
Det er det ikke så lett å svare på.
Men ok. Kjell Ola Dahl skriver godt. Til tross for mye gjenfortelling, flyter det fint. Plottet er utspekulert, og veien til løsningen er brutal og full av sidespor. Og bakom lurer Frølichs gamle politikollega Gunnarstranda.
Jeg liker Frank Frølich, og jeg liker Matilde også. Det er ikke noe å si på den andre kvinnen i romanen heller. Hun ligner på Malin i «Vi på Saltkråkan», og det skal godt gjøres å finne fem feil der.
Og det som kanskje kan virke noe malapropos i romanen, bilturen Sør-Norge rundt er etter denne lesers mening helt ålreit. Det som forstyrrer er snarere «jeg-kan-Scandinavian-Star-tragedien-til-bunns-og-jeg-vil- så-gjerne-skrive-skjønnlitterært-om-den-også». Hvis dere skjønner.
Og det løser seg til slutt. I hvert fall med asylsaken og drapene. Hvordan Frank Frølich løser livet sitt videre, er en annen sak. Om det blir med eller uten drømmekvinnen, og om han går tilbake til politiet, får vi kanskje se i neste roman. Jeg tror ikke jeg røper noe når jeg forteller at siste ordet i detektivromanen til Kjell Ola Dahl er navnet på (den andre) politihelten hans: «Gunnarstranda». Det blir nok mer.
ATLE NIELSEN
