- Det er litt vanskelig å få grepet om Macrons ideologiske kompass, sier Tone Magni Finstad, som er aktuell med bok om den franske presidenten.
– Det var mange som festet sin lit til at Macron kunne være politikkens «nye mann», forteller Tone Magni Finstad. Hun er aktuell med bok om den franske presidenten.
Det franske presidentvalget i 2017 var historisk på mange måter. Emmanuel Macron klarte å demme opp for høyrepopulistiske strømminger og ble den yngste franske presidenten noensinne. Finstad, som har studert og bodd i Frankrike i flere år, dekket valget for Dagsavisen. Hun sier Macron kom nærmest som lyn fra klar himmel:
– Macron framsto som en gåte i europeisk politikk. Mens høyrepopulister seilte på en bølge av gode valgresultater i Europa, klarte en sentrumskandidat, EU-tilhenger og teknokrat fra eliten i Frankrike å beseire et «verre onde» for velgerne, Marine Le Pen fra ytre høyre. Med den ettårige bevegelsen En Marche!, utløste han et jordskjelv som rev med seg de to dominerende kreftene i fransk politikk etter andre verdenskrig, sosialistpartiet og republikanerne.
Etter presidentvalget tok Pax forlag kontakt med Finstad for et bokprosjekt, og resultatet foreligger denne høsten. Emmanuel Macron: Kampen om Frankrike (Pax) forteller historien om Macrons vei til makten, hans politiske prosjekt og hvordan han ble ansett som et motsvar til den tillitskrisen til politikere som har bredt seg utover Europa.
– Det fascinerende ved Macron som presidentkandidat, var hans taktiske og strategiske evner. Han reagerte langt raskere enn motstanderne når mulighetene bød seg og var villig til å ta stor risiko. Men resultatene lar foreløpig vente på seg, og det kan ta tid før de eventuelt kommer. Populariteten har dalt og hans Jupiteraktige styrestil har ikke slått godt an, sier Finstad.
Fransk-amerikansk «bromance»
– Det er litt vanskelig å få grepet om Macrons ideologiske kompass, forteller Finstad, og legger til:
– I valgkampen ble han oppfattet som en tydelig sentrumspolitiker, med en fortid på høyrefløyen i sosialistpartiet. I dag plasserer franskmennene ham på høyresiden i politikken. Han er en paradoksal blanding av en visjonær politiker og en utpreget pragmatiker.
Hans politiske visjoner er ikke bare forbeholdt Frankrike, ifølge Finstad. Macrons ambisiøse prosjekt kan også mulig påvirke Europas utvikling og stormaktspolitikken:
– Macron tar til orde for at Europa skal kunne hevde seg mot Kina, USA og Russland og ikke reduseres til et leketøy for stormaktene. Med Trump i Det hvite hus, er ikke USA lenger en garantist for den verdensordenen som de selv var med på å bygge etter andre verdenskrig. Macron vil hindre den multilaterale ordenen fra å gå i oppløsning og bli forvandlet til en jungellov.
Forholdet mellom Macron og Trump startet tilsynelatende godt, men Finstad hevder deres «bromance» har slått sprekker:
– Med Trump og Macrons «bromance», framsto de som verdenspolitikkens usannsynlige radarpar. Men den gode tonen mellom de to motpolene bidro ikke til å holde USA om bord i Paris-avtalen og Iran-avtalen, eller spare EU mot sanksjoner fra USA på handelsfronten. Frankrike og USA har vært allierte gjennom over 250 år, men det har alltid vært friksjon i det nære, fransk-amerikanske forholdet. Det er i Frankrike en langt sterkere følelse enn i Norge av at en skilsmisse er på gang mellom USA og Europa, og at det transatlantiske samarbeidet er under historiskpress.
Redningsmann eller president for rike?
– Macron gjennomfører reformer som han mener Frankrike burde hatt for 30 år siden, for å kunne framstå konkurransedyktig for næringslivet hjemme og ute. Kritikerne mener derimot at han svekker velferdsstaten.
Macron ble i valgkampen kalt «Frankrikes redningsmann», men Finstad påpeker at dette ikke nødvendigvis var den allmenne oppfatningen:
– Betegnelsen «redningsmann» er ikke en nøytral merkelapp, men skapt av hans tilhengere.
Og tanken på Macron som en redningsmann endret seg etter han flyttet inn i Elyséepalasset.
– De første grepene hans, som å kutte i formueskatten og bedriftsskatten, samtidig som utsatte grupper i samfunnet fikk økte utgifter, ga ham merkelappen «De rikes president». Siden i fjor sommer har populariteten hans falt kraftig på målingene. Men Macron har en velgerbase som fortsatt har tillit til ham og reformene hans.
