Flere skuespillere har skapt seg skjønnlitterære forfatterskap i de senere år, jeg tenker på folk som Anders T. Andersen, Anna Bache-Wiig og Morten Borgersen og det er nok flere. Nå melder skuespiller Andrine Sæther seg også på. Hun debuterer i disse dager med tre noveller i Øverste etasje, ytterst på Forlaget Oktober. Ja, tre noveller, og de er ikke spesielt lange heller. Det er bare et noe merkelig oppsett på sidene som tværer boka ut til 164 sider. Oppsettet er det samme man kan bruker på bøker
Andrine Sæther:
Øverste etasje, ytterst
Forlaget Oktober
164 sider
med sjangerhopp, tids- og stilmessige brudd. Estetiske virkemidler som blanklinjer (pauser) og halve blanksider (stor pause/brudd), brukes mer vilkårlig her, og det er ikke umiddelbart å lett å finne en litterær begrunnelse for det. Når denne fortellermåten ikke virker tillitsvekkende, slår den tilbake som en rekyl, noe som savnes i en noe kunstlet bok: rekyl, reaksjon, raffinement, røffhet, raushet, at den vil oss noe med sin annerledeshet.
Vi har nok av ikeaprosa (lav terskel inn, designet for å være litt for alle og gjerne billig / cheap) her i landet og Sæthers bok kunne vært et friskt pust mellom alle mor-barn-ikkebarn-far og ikke-far -bøkene fra det siste året; Hun tar oss da i det minste ut i verden!
Innfrir ikke
Tre noveller av normal lengde i en debutbok er sjelden kost. Det betyr at boka ikke gir rom for å vise bredde eller våge å ha med en svakere enkeltnovelle fordi den fyller ut andre. Normalt antall noveller i en vanlig samling, ligger på mellom syv og tolv.
Derfor hviler det en ekstra forventning over Andrine Sæthers debutsamling. Den har en forbausende temperaturløshet over seg. Kanskje er det fordi førstepersonsfortellerne i de tre novellene ikke vet hvor de skal, hvor ting går? Mest av alt virker det som noe ubevisst håndverk fra forfatter. Novellene heter Syden, Øverste etasje, ytterst og Grop. Den første er en bagatell om en mor og datter i Syden, forglemmelig også fordi den glemmer å engasjere meg som leser. Det er lite her å bry seg om, det er en skildring av å måtte ha alt på fast plass og det er foruroligende nok, men novellen får ingen forløsning. Ingen av personene lærer eller erkjenner noe underveis, og muligens er det en slags undertekst her, noen koder jeg ikke får fatt i, selv ved etterlesing.
Skarpere tittelnovelle
Ordning och reda er også et tema i tittelnovellen. Den er det mer tak i. Jeg-fortelleren har et slags elskerforhold til en mann i en trang leilighet, muligens fraskilt eller satt ut av sirkulasjon på annet vis, men det er åpenbart at hun ønsker «noe mer», uten å greie å nå gjennom til ham. Noen ganger blir et så tydelig vist oss at hun ser på ham fra ute på glassverandaen mens hun fryser på føttene der ute. Rekvisitter som saccosekk, glassbord og vannseng kan tyde på at den er lagt tyve år tilbake i tid. Eller så lever han slik i dag, uten at det bemerkes.
Den siste historien er en backpackerminne som drar assosiasjonen i retning Alex Garlands lette bok The Beach – minus den ytre dramatikken. De flytter seg rundt, de småligger litt med hverandre, men ingenting får følger eller setter i gang noe som ligner et drama å vikle ut. Alt ligger til en relativt tafatt hovedperson. Valget av tre jeg-fortellere når du kun har tre noveller å vise deg på, virker for dristig. Da skal det noe mer til enn dette.
VIDAR KVALSHAUG
