Feminismen i norsk poesi

Redaktør Marta Breen (foto: Res Publica)

KVINNEDAGEN: Vitale Marta Breen har saumfart bibliotekene og lånt et par hundre diktsamlinger. Resultatet er blitt en forfriskende, humørfylt og fornyende diktantologi.

I god tid før Kvinnedagen hadde forlaget Res Publica sist uke lansering av Marta Breens (f.1976) helt ferske diktantologi omhandlende feminisme i norsk poesi.

I forordet til Så lett, så sterk, så øm skriver Marta Breen at hun har brukt mange år på å fordype seg i kvinnekampens historie og i feministisk teori. At hun kjenner seg hjemme i dette universet merker man tidlig. Antologien vitner om et kjærlig og svært grundig forarbeid. Vi må mange år tilbake – kanskje til Bokklubbens Lyrikkvenner, for å finne en redaktør med slik en naturlig og suveren nærhet til utvalget. Dette er ei bok du skal unne deg, røde strømper i skapet – eller ikke.

Bokas tittel er hentet fra Aasta Hansteens hyllingsdikt til Camilla Collett, to som trygt kan kalles landets aller første feminister.


Marta Breen (Red.):
Så lett, så sterk, så øm – Feminisme i norsk poesi
Lyrikk
Res Publica
120 sider

Et antall menn er gjerne forledet til å forknippe kvinnesak med et endeløst jammer over alt som ikke er bra nok.  Alt som ikke er forløst. Dette har i mange tilfeller gitt grobunn for skyttergraver og manglende fri dialog mellom kjønnene.

Marta Breen unngår det stigmatiserende: «Jeg foretrekker dikt som er upretensiøse og morsomme, frekke og sinte, kåte og kroppslige. Dikt som sparker fra seg og maner til kamp, rett og slett.»

Så er det bare å glede seg over de mange diktperlene, fra nevnte Collett og fram til i dag. Blant de store er selvsagt Inger Hagerup, Aslaug Vaa, Haldis Moren Vesaas, Marie Takvam, Astrid Hjertenæs Andersen, Gro Dahle og Cecilie Løveid med, men vi finner også varme gjensyn med nesten bortglemte som Kate Næss og Cindy Haug.

De yngre får selvsagt plass. Sumaya Jirde Ali, Ida Lórien Ringdal og Eira Søyseth.

Disse bare for å ha nevnt noen få av bidragsyterne. Samlingen kunne sikkert vært mer omfattende og inkludert flere dikt og forfattere, men som redaktøren selv skriver: Oppdraget var å plukke ut mine favoritter.

Vi avslutter med ett utdrag fra en av redaktørens åpenbare hjertebarn, innledningen til Annabelle Despards Vannet bestemmer (Cappelen Damm, 2020):

Av alle kvinnens åpninger
som menn vil trenge inn i
er øret det mest tilgjengelige