Fem tips: Ikke helt krim, men…

SKARPT BLIKK: Aksel Sandemose leses ikke så mye lenger, men "Det svundne er en drøm", er obligatorisk. Foto: Aschehoug

Tar du thrillerens spenningsgrep og skjønnlitteraturens tenksomhet, får du en fin bukett av kvalitet.

Det finnes en subsjanger i subsjangeren. Hvordan skal man få sagt dette uten å tråkke på tær? Vi prøver: Bøker som «er like spennende som krim, men mer litterære».

Anmeldelser påpeker dette til en stadighet og jeg gjør det selv, uten at noen egentlig mener å nedvurdere krimmen. Sjangeren har sine kvalitetsmål, som ofte handler om utviklingen av en spennende historie, overraskelsesmomenter, fart og driv og en løsning på hele mysteriet.

Når forfattere av «litterære bøker» tar i bruk kriminalfortellingens virkemidler, som ytre spenning, cliffhangere og action, blir det gjerne interessante bøker av det. Dag Solstad skrev romanen Professor Andersens natt i 1996, en roman som handlet om et drap og et vitne som ikke er i stand til å melde fra om drapet. Forbrytelsen blir likevel mindre viktig, det er professorens problemer som er i fokus. Hvorfor klarer han ikke å melde fra om det han har sett?

Forlaget beskriver romanen slik: «Professor Andersens natt åpner med et klassisk krimsujett, men Solstad bryter med sjangerforventningene, og skaper slik en slags antikriminalroman.»

Og det samme kan man trolig si om Dostojevskijs Forbrytelse og straff. 

Jan Kjærstad er en av flere forfattere som ofte har brukt drapet som omdreiningspunkt, uten å bli assosiert med krimsjangeren, men hans roman Berge får være den første anbefalingen i denne underlige, konstruerte sjangeren:

 

Jan Kjærstad: Berge

Romanen fikk Bokhandlerprisen i 2017 og er en av flere romaner i dette tiåret som har terroren 22. juli som bakteppe. Ap-veteranen Arve Storefjeld og fire andre blir funnet døde på en hytte. Strupene er skåret over. Historien blir fortalt fra forskjellige vinkler. En tingrettsdommer, en ekskjæreste, en journalist og Berge er sentrale i historien. Den er svimlende konstruert og avdekker relasjonene og store avgjørelser i menneskers liv mens vi drives fra skanse til skanse. Hvem er morderne? Aller mest interessant: Hvorfor er disse drapene begått?

 

Agnes Ravatn: Dei sju dørene

Nina er absolutt ingen etterforsker. Hun er faktisk litteraturviter, men hun snubler inn i noe som utvikler seg til en kriminalhistorie, og det er noe av overraskelsen i «Dei sju dørene». Ravatns bok starter som noe annet og ender i en nokså ukonvensjonell opprulling og blir en fiffig kulturelite-krim: «Ravatn er smart også. Ho legg tidleg spor og trådar i eventyra Nina les for barnebarnet, gamle fablar og anna ho underviser i og med. Tittelen Dei sju dørene treng ei lang utgreiing, men han passar svært godt, skal det vise seg.»

 

Aksel Sandemose Det svundne er en drøm

For en forelskelse denne romanen fra 1944 var i ungdommen! Så spennende, men virkelig ikke bare det: John Torson lærer om seg selv og sin egen historie mens handlingen utvikler seg. Litteratursosiolog Cecilie Naper skrev om Det svundne er en drøm da den havnet på listen over de 25 beste kriminalromanene i Dagbladets kåring fra 2009: «At romanen er en kriminalroman er likevel ikke innlysende. Ikke bare fordi tematikken hos Sandemose lodder dypere enn kriminalromanen vanligvis gjør, men også fordi forholdet mellom detektiv og morder er mer komplisert enn hos den gjengse krimforfatter.»

 

Ferdinand von Schirac: Skyld

Ferdinand von Schirac har et helt forfatterskap i denne sjangeren, «Ikke krim, men …». Jeg velger denne novellesamlingen som kom etter gjennombruddet Forbrytelser. Han er presis i språket når han lar karakterene sine filosofere over menneskets iboende mørke og samfunnets reaksjoner på det. Dette er rettsdrama på høyt nivå og alltid med utgangspunkt i et menneskelige forut for hver forbrytelse. «Samtlige av disse novellene har en overraskende vri mot slutten, som også gjør det til god krim», skrev Dagbladets Cathrine Krøger i sin anmeldelse.

 

Kinky Friedman, A case of lone star

Det siste tipset er engelsk, men det er den type engelsk som er lett å lese. Mange av bøkene til musikeren, posøren og forfatteren Kinky Friedman (skal kaller seg selv «The Texas Jewboy») er for enkle og naive, men denne er fullspekket av musikkreferanser og er en av de aller første, hysteriske, tidlige bøkene der Kinky selv er etterforsker, en ganske selvopptatt og dårlig en. Han herjer storkjefta med alt og alle og i dag er dette rykende politisk ukorrekt. Denne er med for underholdningens del, og kanskje er et en parodi på krimsjangeren, altså humor.

 

-- annonse --