Hundre år er ingenting

- ikke når man skal leve evig. BOK365s skribent satt på fanget til Alf Prøysen, og minnes en barndom midt i kultur-Norges sentrum.

I dag er det hundre år siden Alf Prøysen ble født. Han lærte oss at æille har et syskenbån på Gjøvik og at du skal få en dag i mårå. Uten ham hadde vi vært litt fattigere, mener BOK365s Atle Nielsen.   

 

Om hundre år er allting glemt, sa Hamsun. Han har passert 150 med god margin nå, og er så vidt jeg vet ikke glemt ennå.

Det er ikke Alf heller, selv om han bare er 100, og selv om en kommentator i Aftenposten presterte å innlede Prøysen-året med å skrive at poeten fra Rudshøgda hadde utspilt sin rolle for lengst.

Stakkars ignorant.

 

Onkel Alf

Alf Prøysens storhet som visedikter, lyriker og prosaist omtales mange andre steder i dag. Dette er en personlig beretning om en liten gutt som er blitt stor, og hans forhold til den snille mannen fra Rudshøgda og hans kunst.

Jeg var nemlig så heldig å kjenne Alf Prøysen. Jeg var knapt 14 da han døde, men gjennom hele barndommen min kjente jeg mannen som hele Norge elsket. Han sang i bursdagen min! Jeg satt på fanget hans! Jeg erfarte selv at han var en snill mann som brydde seg om de små.Otto Alf lite

Grunnen til at lille jeg fikk lov å kalle Alf for «onkel Alf» var at min far Otto og Alf var venner og kolleger, ja svært gode venner og kolleger. Slik gikk det til at Alf var hjemme hos oss rett som det var, og når jeg fikk være med far «på kontoret» så havnet jeg plutselig midt oppi jurymøtet i Søndagspostens visekonkurranse, der Alf var snill og far slem. Alf kastet aldri en innsendt vise før han hadde gjort alt som var mulig for å se noe godt i den. Far var derimot nådeløs. Hans nei-bunke var stor, Alfs nei-bunke var liten, men tja-bunken var stor. Inn på kontoret kom gjerne «onkel Erik» også. Og etter hvert dukket typer som André Bjerke, Johan Borgen og Odd Børretzen også opp på det røykfylte kontoret i NRKs underholdningsavdeling.

Søndagsposten der altså.

 

Gjensidig beundring og glede

Både far og Alf har vært døde lenge nå, men av Alfs biografer og venner har jeg fått vite at Alf satte uendelig stor pris på arbeidet i Søndagsposten og samværet med min far. Alf Prøysen hadde mange tunge stunder i sitt liv, men Søndagsposten gikk han til med glede. Det var som om det var et slags fristed, der han kunne være seg selv. Der han sprudlet som juryformann og visehjelper.

Og jeg vet at gleden var gjensidig. Far var uendelig glad i Alf. Og han beundret ham voldsomt. Fra første møte i en korridor i NRK på førtitallet og senere turnéfellesskap, der sangduoen Gerd og Otto (min tante og min far), Alf Prøysen og diverse andre artister turnerte Norge på langs sammen. Via mangeårig samarbeid i radio og om viser og plateinnspillinger. Helt til telefonen med det triste budskapet kom i november 1970.

 

Teskjekjerringa og Skomperud på heia

alf2Hva husker en tidligere liten gutt best fra det onkel Alf gjorde mens vi begge levde? Det var Barnetimen for de minste selvfølgelig, med sparegrisen som skulle få ettøringen, senere toøringen sin. Det var alle barnesangene – om Nøtteliten, Helene Harefrøken og Bolla Pinnsvin. Og så var det Lillebror, som lagde presang til mor og som måtte plukke blåbær i et lokk. Det var at i Bakvendtland der kan alt gå an og at mjølkeruta kommer ifra Skomperud på heia. Og Teskjekjeringa, som skulle nå store deler av verden senere …

Det var selvfølgelig «Musevisa» til jul. Den hadde jeg i bokform. Den og «Julekveldsvisa» – der vi dro krakken bortåt glaset sammen og så etter julestjerna, over taket der a’ jordmor-Matja bor …

Og så var det jo Kanutten og Romeo Clive. Herregud for et par! At de torde! To velrennomerte kunstnere, Anne-Cath Vestly og Alf Prøysen som to halvsurrealistiske gatesangere, sammen med den mildt sagt spesielle sjåføren Hagbart. Jeg har senere hørt at Alf elsket også den rollen. Han kledde seg ut, ble en figur han likte og ga alt. Et av Romeo Clives mesterverk er tilfeldigvis en av sangene til Prøysen og Amdahl, nemlig «(For her er det) Solskinn og sang», som du kan se og høre  her:

 

En dag i mårå

 

alf far erik
Radiohistorie: Alf Prøysen, Otto Nielsen, Erik Bye.

Et kuriøst minne: Alf og far sang inn låtene «Tango for tv» og «Kjøp en fiol (ellers får’u en blåveis)» og ble fotografert som smågangstere på platecoveret. Noe som var hysterisk morsomt.

Jeg minnes også at far var ganske stolt av en melodi han lagde til en av Alfs geniale tekster. Det hadde seg slik (som det ofte hadde seg i NRK den gangen) at de hadde lovet hverandre stoff til hverandres program, den lille gjengen som lagde underholdning i radio og fjernsyn på sekstitallet. Alf hadde i hvert fall lovet Erik Bye en nyskrevet vise til Eriks program Studio 19, som gikk direkte en fredag kveld. Alf skrev en tekst, og begynte å se seg om etter sine faste komponister (Alf skrev ikke melodier, visene hans er bygget på tradisjonelle melodier eller tonsatt av andre komponister). Han brukte oftest Bjarne Amdahl, men også Finn Ludt og iblant noen andre. Som for eksempel far. Denne dagen fikk ikke Alf tak i verken Amdahl eller Ludt. Heller ikke Johan Øian, som han også brukte av og til. Slik gikk det til at han kom med noen kladdeark inn på kontoret til far og ba ham lage en melodi til samme kveld. Far protesterte, men til ingen nytte. To bedende venneøyne og et kladdeark om en gutt som skulle tegne Babylon og en lærer som sa nei. Og slik fikk far æren, som han sa, av å skrive melodien til «Du skal få en dag i mårå».

Det var han stolt av. Jeg også.

 

Et hardt slag

Så ble Alf ble syk og far var først bekymret, og så ulykkelig. Etter hvert viste det seg nemlig at sykdommen var mye verre enn først antatt. 23. november 1970 døde Alf Prøysen på Rikshospitalet i Oslo. Jeg husker telefonen. Far hadde nok ventet den, men jeg skjønte det idet han tok den og utstøtte et «Neeeei … ikke si det, værsåsnill!»

Prøysens tidlige død var et hardt slag for mange. Hardest for hans aller nærmeste, Else, Elin og Ketil, selvfølgelig. Men også hans venner var utrøstelige. Hele landet sørget over mannen med den milde stemmen og dialekten som etter hvert var blitt allemannseie.

Også en gutt som akkurat var blitt tenåring og for lengst hadde oppdaget «plater med langt hår utenpå» som far sa, sørget over mannen som sang i bursdagen hans et halvt liv tilbake.

 

Norges Bellmann

Men Alfs storhet var bare i emning. Kulturkommetatorer i Aftenposten og i andre gamle tanter må gjerne tro noe annet, men det er nok slik at med Alf Prøysen fikk Norge sin Bellmann. Jan Erik Vold påpeker at slik Carl Michael Bellmann var den svenske visetradisjonens far, ble Alf Prøysen den norske tradisjonens far. Vold, som har skrevet et særdeles lesverdig etterord i nyutgitte Lørdagsstubber, sammenligner ham også med Henrik Wergeland (som har vært død i snart 200 år og ennå ikke er glemt) – og med Tarjei Vesaas. Fordi Alf på mange måter var en fremmed fugl, en banebryter et sted det ikke var noe fra før. Som Wergeland var det den gang unge Norge på begynnelsen av 1800-tallet trengte en skald. Som modernisten Vesaas der han satt på en gård i Telemark, langt fra salongene i Oslo.

Skjønte jeg dette da jeg var liten? Selvfølgelig ikke. Men jeg skjønte at mannen var en stor kunstner, selv om jeg etter hvert var mer opptatt av The Rolling Stones enn av Alf Prøysen. Alf var uansett noe helt unikt. Jeg skjønte det på faren min.

 

Doktorgrad

På Høgskolen i Hedmark forskes det på Prøysens prosa. Bjørn Ivar Fyksen tar doktorgrad på emnet. Folk har nemlig oppdaget at visesangeren også var en helt strålende prosaist. Prøysens eneste roman, Trost i taklampa, selger igjen. Og settes opp som teater og musikal igjen og igjen. Hans Lørdagsstubber fra Arbeiderbladet, som kom i samlet utgave i år, selger jevnt og trutt og leses med glede i hytte og slott. Og visearven er der til evig tid og spilles og synges igjen og igjen. Og igjen. Og hele dette året hylles han over hele landet – og i utlandet, der eventyret om kjerringa som blei så lita som ei teskje har nådd og gledet barn i flere verdensdeler. Jeg sanset kanskje en flik av Prøysens storhet der jeg lå på gulvet med toøringen klar og ventet til Onkel Alf ga klarsignalet på radioen. Men det er først som voksen jeg – og veldig mange andre – har forstått graden av storhet.

DSC00553
Prøysen-kjennere og forskere: F.v. Lørdagsstubbredaktør Jan Erik Vold med Bjørn Ivar Fyksen og Ole Karlsen fra Høgskolen i Hedmark.

 

Steinrøysa

95_Forfatterbilde_fil_160Etter Alfs død kom en av medarbeiderne i NRK, tekniker Kjell Rydningen, en dag bort til far og sa: – Du Otto, hvis det en gang skal reises et minnesmerke over Alf, så burde det jo være noe enkelt, noe folkelig, for eksempel en steinrøys «neri bakken».

Sjelden har noen tent så raskt og ivrig på en idé som det far gjorde på Rydningens innspill den gangen. Før neste år var omme lå en steinrøys neri i bakken nedenfor NRK på Marienlyst i Oslo. Med stein fra hver eneste kommune i hele kongeriket. Jeg var selv tilstede ved avdukingen, der far fremførte sin egen vise til Alf – på melodien til «Steinrøysa neri bakken» (av Alf og Bjarne Amdahl). Teksten handlet om innsamlingen og tilblivelsen av steinrøysa, men spesielt siste verset er en stor kjærlighetserklæring til mannen som er hundre år i dag. Fra en venn og kollega, hvis sønn nå sitter om minnes – med en tåre i øyekroken. Siste verset går slik:

 

Det nynner en sang om blomster og vår

ved steinrøysa neri bakken

Det svarer i løv, for over den står

en ungbjørk og bøyer nakken

På enga omkring blant blomster og strå

Der skinner det i det blåeste blå

For her skal hans egne blåklokker stå

Ved steinrøysa neri bakken

 

Så glad var far i Alf.  Hundre år er ingenting.

 

——

Les også: Elsket av folket

 

-- annonse --