Fantasy på sitt aller beste

Andrzej Sapkowskis’ The Witcher blir av mange regnet som en av fantasylitteraturens store bokserier. Til tross for massiv popularitet, mye takket være dataspillserien basert på bøkene, er serien aldri utgitt på norsk. Det gjør Gyldendal noe med denne høsten.

Timingen på Gyldendals utgivelse, handler nok også om at serien har fått en fornyet popularitet etter Netflix sin filmatisering. Serien hadde premiere på strømmetjenesten tidligere i år, og satt seerrekord. Den første måneden alene ble The Witcher sett av formidable 76 millioner.

Og om du var en av de 76 millionene som slukte serien, vil du definitivt like boka.

Med rød tråd

Andrzej Sapkowski:
Volveren: Det siste ønsket

Oversatt skjønnlitteratur
Gyldendal
368 sider
Agnes Banach

Andrzej Sapkowskis The Witcher ble først utgitt i Polen 1993, og nå har altså Gyldendal utgitt de to første bøkene i serien. Den første boken ut, Det siste ønsket, er en samling korthistorier som sentrerer rundt volveren Geralts bedrifter. Vi befinner oss i en verden hvor magien råder og monsterjegerne volverne sørger for å gjøre av med verdens grusomme skapninger.

Jeg har hørt murring fra flere fantasy-fans om at de nok ikke kommer til å lese Det siste ønsket, da den «kun» består av korthistorier. Det er i så fall en tabbe. Da går de glipp av en spennende opprinnelseshistorie og bakgrunnen for Geralts forhold til flere av seriens viktigste biroller. I tillegg er ikke boken en novellesamling, men har en rød tråd, som knytter historiene sammen.

Eventyrlige eventyr

Alle fortellingene begynner in medias res, og leseren blir gang på gang kastet inn i et nytt eventyr. Jeg bruker ikke «eventyr» uten grunn, for Sapkowskis fortellerstil minner nemlig om gamle historiefortellere, som Brødrene Grimm, H.C. Andersen og Asbjørnsen & Moe, og tar heftig inspirasjon fra gamle og kjente slaviske eventyr. Blant annet møter Geralt en jente som rømmer ved å flette tau av eget hår, et beist som lever alene i et slott og bare kan reddes ved ekte kjærlighet, og en prinsesse som kan kjenne en ert gjennom madrassen.

Det er lite her som minner om Disneys skjønnmalte eventyrversjoner. Geralt vet at monstrene er grusomme, men at menneskene ofte er verre.

«Folk,» sa Geralt og snudde seg mot skalden, «liker å finne på monstre og uhyrligheter for å virke mindre uhyrlige selv.»

Gullbust, Solai og volver

Den norske oversetteren Agnes Banach har valgt å oversette en rekke av karakterenes navn. Noen vil applaudere dette, andre vil kanskje ikke være like begeistret.

The Witcher er oversatt til volveren. På originalspråket heter han wiedźmin, det polske navnet på en mannlig heks. I norrøn mytologi er en volve en som utfører seid (magi) – dermed er Volver en god oversettelse, som er enkel å venne seg til. Det samme med gjelder Geralts følgesvenn, som har fått det norske navnet Solai. Det ligger nærme nok det engelske navnet Dandelion og det polske Jaskier (en gul blomst).

Hesten Roach heter i de polske originalutgavene Płotka (Geralt gir alle hestene samme navn). Navnet er tatt fra det polske navnet på fisken mort, som på engelsk heter Roach. På norsk heter hesten Gullbust – altså en annen fiskeart. Slett ingen dårlig oversettelse, selv om noen Netflix-fans kanskje vil trenge tid til å venne seg til disse navnene.

Tåler sammenligning med de store

Historiene er rammet inn med en svært beskrivende fortellermåte, samtidig som språket er gåtefullt, poetisk og episk. Den lune humoren er også til stede, dog med litt preg av såkalt «gutta-stemning» – men i det über-macho miljøet til Geralt hadde noe annet vært underlig.

Og det er spennende. Det er kampscener som hverken Netflix eller dataspillene har klart å yte rettferdighet.

Man forstår hvorfor Sapokowski i 2016 ble tildelt World Fantasy Convention’s Life Achievement Award for forfatterskapet, en pris som tidligere er tildelt mestresom Terry Pratchett og George R.R. Martin. Spakowskis fortellinger kan helt klart sammenliknes med disse nestorene i sjangeren, så vel som Patrick Rothfuss og selveste J.R.R Tolkien.

NORA STEENBERG