– Tror det er hit vi skal

Krig, romantikk og store følelser: Jorid Mathiassens roman er blant annet inspirert av historien om Blodveien i Nordland, der krigsfanger fra Jugoslavia ble satt til å bygge veier for tyskerne under krigen. Men selv om det er et alvorlig bakteppe som veves opp, er Mathiassens håp at romanens univers oppleves som et godt sted å være i.

Om Jorid Mathiassen

Hendelser fra krigen utgjør den ene av to historier som rulles opp parallelt i Der hvite liljer vokser. Den andre historien tar oss med til nåtid, der vi møter Linnea, en kvinne som i rene «Himmelblå»-maner reiser fra Oslo for å friste lykken på ei øy på Helgelandskysten. Her snubler hun snart over noen ledetråder som vekker nysgjerrigheten hennes. Hemmeligheter fra krigen skal rulles opp.

Selv plasserer forfatteren Der hvite liljer vokser i kategorien feelgood – med historisk vri.

– Stedet jeg lar Linnea komme til, er inspirert av Dønna, øya hvor jeg selv vokste opp. Men bokas øy, Hjartøy, er høyst oppdiktet slik at jeg sto helt fritt i diktingen, sier forfatteren til NTB.

Mathiassen har lang fartstid bak seg som forlagsredaktør, og i denne stillingen bygget hun opp mange som i dag er store navn i feelgood-sjangeren. Eksempelvis sørget hun for at Lucinda Riley ble introdusert for norske lesere.

– Jeg har levd og pustet inn denne sjangeren lenge, og kanskje har jeg plukket opp noen knep. Men det er hardt arbeid å skrive bok, du skriver om, du stryker ut – og du redigerer. Det var en bratt læringskurve å skrive denne første boken, slår Mathiassen fast. Og legger til at hun gjerne slår et slag for feelgood-litteraturen, som hun mener er både underkjent og utskjelt i Norge.

– Ikke mange skriver bøker i denne kategorien her til lands. Men jeg ser ikke noen grunn til at man ikke skal anerkjenne god feelgood, ofte er dette bøker som bygger på grundig research – og fortellinger som tilbyr leserne et godt sted å være. Etter den store krimbølgen tror jeg det er hit vi skal, framholder hun.

Å skrive i denne sjangeren, og samtidig veve inn tragiske hendelser fra den andre verdenskrig, krever god balansekunst. Men det måtte bli slik, Mathiassen sier hun tidlig visste at hun skulle løfte fram en bit krigshistorie som ikke er så godt kjent; nemlig at flere tusen jugoslaviske krigsfanger ble sendt til Nord-Norge under krigen, der ble de satt til å bygge veier for tyskerne.

– Selv har jeg tenkt på denne historien helt siden jeg som liten så svart-hvitt-filmen «Blodveien» på NRK. Det harde arbeidet, og de umenneskelige forholdene som tok livet av så mange krigsfanger … Det gjorde inntrykk, sier hun – og skyter inn:

– Men jeg ville ikke at det grusomme skulle overskygge alt lys i boken. Ikke minst har den fortellingen som er satt til samtiden mye å glede over seg, sier forfatteren, som gir Linnea en litt røff start i Nord-Norge. Det første som skjer Oslo-damen er nemlig et møte med stormende uvær.

– Men ut av stormen kommer det kanskje en kjekk mann for å hjelpe henne med det elektriske anlegget, smiler forfatteren lurt.

Forfatteren kan røpe at romanideen kom til på smått uvanlig vis.

– Jeg finner en egen ro når jeg besøker kirkegårder, og ofte oppsøker jeg gravlundene i byer hvor jeg ferierer. Da jeg besøkte en kirkegård i Beograd under en reise i 2016, oppdaget jeg at her er det vanlig å pryde gravstøttene med bilde av avdøde. Et slikt blide, av ei ung jente med sløyfe i håret, fikk meg til å stoppe opp. Det var som om jeg bare måtte stå der og tenke på dette livet – som åpenbart hadde endt for tidlig. Og så tenkte jeg: Hva om jeg gir deg nytt liv – i en roman.

Som sagt, så gjort. Da Mathiassen kom på dette med landenes forbindelse gjennom Blodveien, begynte fortellingen for alvor å skyte fart.

Kirkegårder er en ting. Jorid Mathiassen føler kanskje en enda sterkere dragning mot gamle hus og all historien som ofte sitter i veggene – noe som også gir seg uttrykk i romanen hennes.

– Kunstneren Anne Gundersens motiver har også en rolle i denne bokprosessen. Jeg oppdaget bildene hennes for noen år siden, og har skikkelig sansen for disse vakre husene som hun plasserer i nordnorsk natur. Gleden var derfor stor da forlaget foreslo at nevnte Gundersen burde stå for illustrasjonen på bokcoveret. Da hun takket ja var det nesten litt magi, som om det var «ment to be», ler forfatteren. Som nå er blitt så glad i dette romanuniverset at hun allerede er i gang med å trylle fram en ny fortelling fra samme landskap.

– Jeg har absolutt lyst til å skrive mer fra Hjartøy, sier forfatteren – som i likhet med romanens Linnea selv til daglig er bosatt på St. Hanshaugen i Oslo.

– Det hender nok at jeg går ned på Aker Brygge og bare super i meg litt sjøluft. Jeg savner rett og slett å høre vindens ul og kjenne at høststormen herjer. Så ja, boken kan leses som en kjærlighetserklæring til landsdelen der det spesielle lyset, og de ramsalte vindkastene, bor.