Inspirasjonen til romanen «Djevelgrepet» springer delvis ut av egne erfaringer, forteller Wollf.
Hun setter handlingen i sine romaner til middelhavsland, og slik kan hun øse av minnene fra ungdomstiden, da hun blant annet bodde i Roma.
– Det er noe med de skarpe skyggene som den høye solen gir – og selve arkitekturen. Det passer med historiene jeg vil skrive, sier den svenske forfatteren som for tiden opplever å få mye oppmerksomhet for sin nye roman, Djevelgrepet.
– Jeg er ikke så glad i å reise, men når jeg skriver reiser jeg masse i tankene, fortsetter Wolff. Som denne gangen har skrevet om en kvinne som havner i et djevelsk grep. I Firenze, blendet av byens skjønnhet og sterke sollys, skjer det fatale. Hun faller for en mann som skal vise seg å ha noen utpregede skyggesider.
– Det var bare å lytte
Mishandling og vold blir en del av hverdagen – helt til hun bestemmer seg for å komme seg ut av grepet. Det skal bli både høydramatisk og overnaturlig før denne fortellingen kommer i mål.
– Jeg nærmet meg skrekkromanen, og det var som om dette lå litt latent for meg. Jeg har aldri skrevet fram en roman så raskt før, det var som å sette fingeren i en kontakt – og så levde jeg med høyspenning i to måneder, sier hun, og tilføyer:
– Det var som om fortellingen fantes fra før, det var bare å lytte, gjengi og følge med på det som skjedde.
Lina Wolff sier det er sjelden man får en slik kontakt med stoffet sitt, som forfatter.
– Men noen ganger er det som om man kobler seg på universet, som om man kan laste ned fortellinger om det å være menneske, som ligger langt utenfor ens egen erfaringsbakgrunn og kunnskap. Det er et slags mysterium som gir næring til forestillingen om urfortelleren; At alle forfattere egentlig har samme kilde, og at alle fortellinger egentlig allerede finnes. De bare venter på at noen vil hente dem ned.
Egne erfaringer
Inspirasjonen til romanen «Djevelgrepet» springer delvis ut av egne erfaringer, forteller Wollf.
– Opplevelser for 20 år siden var med på å trigge fram dette stoffet. Samtidig har jeg plukket opp saker kvinner har fortalt og skildret i populærkulturen, dette med destruktive relasjoner har vært mye framme nå.
– Vi har snakket mye om partnervold i Sverige, og om metoo, og det har vært viktig for offeret at man har fått bort skammen fra disse samtalene. Det har vært et skifte i blikket, samfunnets gamle strukturer står for fall, nå vil vi undertrykkelse og klasseinndelinger til livs. Det later til at vi går mot en ny tid, håper jeg.
Selve stemningen i forfatterens eget liv var også med på å sette en dyster tone for skrivingen. Moren hennes lå for døden.
– Vanligvis er jeg en positiv person, med en lett energi, så denne boken var et resultat av det mørke som omga meg akkurat da. Sinnsstemningen min gjorde at jeg følte for å isolere meg, og med isolasjonen kom denne voldsomme skriveflyten. Det var en ensom og sorgtung tid, sier Wolff – og skyter inn:
– Men sorgen kan visst også ha en kreativ kraft ved seg.
Å lytte til sjelen
Mange forfattere vil ikke snakke om sine romaners eventuelle iboende moral, men Wolff sier det er en ganske så enkel moral å trekke ut av Djevelgrepet.
– Du skal ikke gjøre vold mot deg selv ved å bli i en relasjon som er skadelig, være seg psykisk eller fysisk, sier hun. Men sier det kan være vanskelig å se at man må ut av et forhold når man står midt oppe i det.
– Ikke alle er mottakelig for gode råd, man har kanskje viklet seg inn i forholdet med alt man har av penger og midler, og da er det ikke så lett å se en vei ut. Finner du deg en god lytter, som ikke dømmer og formaner, vil du kanskje selv snakke deg fram til løsningen. Det er derfor psykologer stiller så mange spørsmål i stedet for å konkludere, sier forfatteren. Som også tror vår kultur har noe å tjene på å bli mer lydhør i møte med det uforklarlige og åndelige.
– Vi er så stolte av vår opplysningstid, og stolte av vår materielle velstand i vår del av verden. Men det er et dypere lag ved det å være menneske som vi er litt lite i kontakt med. Det som har med å lytte til sjelen å gjøre.
– Til slutt Wolff, tror du selv på demoner?
– Kanskje er det bare godt bare å ha noen å skylde på, når vi for eksempel ser tilbake på den voldsomme destruksjonsdriften som preget så mye av 1900-tallet.
