Et album av tid og minner

Mens jeg sitter med denne boka i fanget, sender kjæresten min en låtlenke til You and I av et av verdens beste rockband, Wilco. Den er fra lp´en Wilco, the Album fra 2009, plata med en kamel på coveret. Ett innfall kommer og ligner raskt en teori, slik påfunn ofte forveksles med idéer, men la gå: Denne diktsamlingen er Øyvind Rimbereids Wilco, The album.

Øyvind Rimbereid:
Hvit hare, grå hare, svart

Skjønnlitteratur
Gyldendal
106 sider

Wilco startet som en del av no depression-bølgen der country igjen møtte rock, men de definerte sin egen sjanger med tre vidt forskjellige og klassiske album. Summerteeth, Yankee Hotel Foxtrot og Sky, blue sky. Da det nevnte kamel-albumet kom i 2009, var jeg litt grinete. Bandet avbrøt sin oppfinnerrekke med en utgivelse bestående av kjente ting. «Hørt det før», om du skjønner. Et godt album ble litt skuffende, men kom seg voldsomt da det fikk stå på egne bein, uten båndene til bandets nære fortid. Det er overhodet ikke noe galt med Wilco, the Album. De hadde bare skapt så høye forventninger.

Jeg blar i den helt ferske Brage-nominerte av Hvit hare, grå hare, svart og tenker at jeg ikke må gå i Wilco-fella. For det er slik at Rimbereid lett kan kritisere fordi han ikke oppfyller noens forventninger om ny form, nytt språk og at han hver gang kommer med mesterverk som fremtidsvisjonen Solaris, korrigert (2004) eller den dickenske Jimmen (2011) der stemmene tilhører en kjørekar og hest i Stavangers gater. Øyvind Rimbereid har utgivelser mellom disse og etter, men det er disse to som har brent seg i meg. Og disse utgivelsene har skapt en forestilling om hva Rimbereid dikter. Forestillingen er sann, men begrensende.

Kunst om kunst

I Hvit hare, grå hare, svart gjør han noe vi «har lest før» hos både ham og andre, her må det tilskyndes: I den nye diktsamlingen skriver han mer som andre poeter gjør, uten at han skal ha trekk for det. Ekfrase er et kunstverk skapt om og til et kunstverk, i dette tilfellet skriver poeten om både fotografier og malerier, noen av dem kjente som Arne Ekeland, Astrups sankthansbål og Harriet Backers dåp i Tanum kirke. Det er Kjell Torriset som har skapt haren på omslaget. En hel del poeter skriver ekfraser, en krevende form der valg står mellom skildringen og tolkningen og noen ganger ender med å bli begge deler og ikke alltid like store dikt som dem uten en annens forhistorie eller uten visualitet. I Rimbereids ferskt bragenominerte utgivelse, står disse ekfrasene frem som de sterkeste.

Hva maleriet vet

Forut for både dikt og maleri, ligger håndverket. Øyvind Rimbereid skriver utførlig om redskapene, ordner dem i dikt før håndverkeren kan gå løs på sitt. Noen slike redskaper går i generasjoner og representerer et tidsløp, og ved enkelte av kunstverkene stopper Øyvind Rimbereid tiden. Ved Arne Ekelands De siste skudd skriver han sitt hoveddikt i boka, et dikt som veksler mellom bildets drama grufullheter og en barndomsfortelling. Diktet gnistrer hele veien og dets skriver utforsker og tar de trådene han finner, for som han skriver i et annet dikt:

Det er mange år til maleriet vil krakelere.

Maleriet vet ennå ikke hva det vet

Farvel med sensommeren 2019

Fire av diktene i boka er publisert før i antologier og til utstilinger. To av disse, Malmdøra og Nattens dronning. Wergelands blomster er med på å definere hele boka og hva den er blitt. Rimbereids politiske diktning har trukket seg inn bak gardinet og han har våget den historiske (som også er politisk) og de ømme, klare, minnefulle diktene. Dette tilgjengeliggjør utgivelsen og kanskje er det med denne en som ennå ikke har lest Øyvind Rimbereid skal starte? Her tiltar han seg ikke språket fra karakterene og teamet han skriver om, som i for eksempel Lovene (2017) og nevnte Jimmen, men viser oss noe annet, ofte konkret og gjenkjennelig. Noe man vil lime inn i livets album.

Prøv diktet Seinsommerbølger 2019: 

Innerst på trebrygga

utstrakt og med små rykk

gjennom den vesle flaggermuskroppen

hiver den etter pusten

på denne varmeste dagen i året.

Det svarte fjeset og tennene vendt ned,

som for å verne seg mot det voldsomme lyset.

Med ukjente

diskuterer jeg om vi kan bære den på land,

inn under trærne, i skyggen.

Om den da ikke kan bite?

Smittebærer?

Kanskje løfte den på en åre …

Men idet en gutt klyver opp av sjøen

og roper «få se», tar den til å slå kjapt

med de brunsvarte silkevingene sine.

I siste forsøk greier den å lette,

men bare for å fly feil, fly vekk

fra stranden, fra skogen, hulene.

Vi ser den flakse forbi båtene våre,

skeine utover

med de blinkende vingene, lavt

til den blir ett

med de blåsvarte seinsommerbølgene.