Overraskende svakt fra veteran

FALLER GJENNOM: ETter to bøker for barn og unge og ti krimmer, har Bjørn Bottolvs gått til et nytt forlag med sin skjønnlitterære bok. Dette mestrer han ikke. Foto: Sturlason

Bjørn Bottolvs første skjønnlitterære roman er uten finesse, følsomhet eller interesse.

Noen ganger er det på sin plass å igjen minne om hva Ernest Hemingway skrev i et brev til sin venn F. Scott Fitzgerald mens de bodde i Paris i 1920-årene. Som respons på et manus Fitz hadde sendt ham, repliserte Hemingway: «It´s not writing, it´s typing». Forskjellen er enorm.

Bjørn Bottolvs, som har skiftet forlag til Gloria for å markere sjangerskiftet etter to barnebøker og ti krimbøker (på Kolon Forlag), heller til sistnevnte. Dette er tasting og gjenfortelling av heseblesende og overfladiske historier, uten noen gode forsøk på å jorde dem i menneskesinnet, i større spørsmål eller tvinne tråder som nøster opp et liv. Boka er full av det som er farlig nær mannfolkskryt og drikkehistorier. Kun militærtjenesten mangler for at klisjesekken er full.


Bjørn Bottolvs:
Drolsum stasjon

Skjønnlitteratur
Gloria
190 sider

Drolsum stasjon er barndomshjemmet til en pensjonert politietterforsker som sitter i en leilighet og ser at hans ungdoms attrå, Oberstinnen, er død. Hun var alle hans våte drømmer, og våte drømmer samt høyrehåndas virkeliggjøring av dem, er det en del av i boka. Nå leser han hennes dødsannonse.

Påklistret selvmord

Boka åpner med et selvmord, en handling som er meningsløs i seg selv, men som er enda mer meningsløst i en roman når Bottolvs ikke gjør bruk av det annet enn i åpningen. Kanskje vil han si noe om et menneskes lengsler etter kjærlighet og ensomhet, for to tre steder slipper han skinnjakkeskjoldet: Vår mann reiser tilbake mot Drolsum stasjon og tilbake i minnene for å kartlegge sitt eget liv og finne ut dette: Hvem var snille mot meg?  Her kunne nerven ligget. Bjørn Bottolvs lar det ikke skje.

Hektet på horer

I stedet øser han på med tidsmarkører som Elvis uten hjelm på motorsykkel, flaue kjøp av kondomer på butikken, Volvo Amazon, de første synene av barbert mus i Cocktail, sjøfarerhistorier, horehus i land, horer som har avvist hovedpersonen med å knipe sitt eget kjønn så han ble presset ut. Episodene bare renner ut og det er ikke styring eller kronologi på noen av dem, for enn å si vesentlighet: Hva er det han vil med alt dette? Når alle betyr like mye, betyr ingen noe.

Hardbarka satireprosa?

Her og der forteller han om lesing, om forfattere og bruker titler av Vesaas og nikker til verker, forfattere, Dylan og annet som om det er pynt han har plukket og satt inn i teksten i den tro at det skal styrke karakteren eller bygge litterær karakter.

Bjørn Bottolvs romanfigur ligner etterforsker Jo Kaasa fra kriminalromanene som igjen har har likhetstrekk med Bjørn Bottolfs, en tidligere førstebetjent ved Majorstua politistasjon. Slike ting er aldri forvirrende eller overskyggende hvis romanen er god. Det er den definitivt ikke. Bottolvs haster fra det ene til det andre og etter 190 sider lurer jeg på om han tuller med oss? Er dette et forsøk på å skrive hardbarka satireprosa med alle de klassiske ingrediensene som død, våpen, sjømannskap, utroskap, horer og selvbedrag?

Flørter med Sandemose-myte

Han kverner et par ganger på spørsmålet om han virkelig drepte en mann i Galveston, men går aldri inn i det. Dette er åpenbart en en slags hilsen til Espen Arnakke fra En flyktning krysser sitt spor av Aksel Sandemose og Sandemoses selvfortelling. Spørsmålet er bare drysset ned i lagene av gjenfortalte røverepisoder og har lite å tilføre. Snarere irriterer det at han ikke går videre inn i dette når det først er nevnt to-tre ganger.

Har han ikke fått med seg at både hos Hemingway og våre to fremste hardbarkende stilskapere, Ola Bauer og Axel Jensen, er følsomheten det viktigste verktøyet?

Den ene episoden

Bjørn Bottolvs kan om han vil, og han redder inn det andre terningøyet via en episode midt i boka. Bergenstoget passerer barndommens Drolsum stasjon og Leif og kona i varebilen regner med at det er passert. De tar feil. Bjørn Bottolvs våger endelig å la gutten bli værende i historien og forteller den fra guttens synsvinkel. Da blir det fin prosa som dette:

Om jeg hørte at toget tuta, vet jeg ikke sikkert, men noen netter etter, drømte jeg at jeg satt i tårnet, og i den drømmen hørte jeg tydelig at et tog tuta flere ganger et sted nede i tåkegrøten, og da visste jeg akkurat hva som hadde skjedd. 

Det var fortsatt tjukk tåke da jeg kom hjem til jernbanestasjonen, og jeg så mange mennesker som sto rundt et bilvrak. Lensmannen og en sykebil så jeg også. Selv om jeg hadde vært med Leif flere ganger og levert varer til folk rundt om i bygda, kjente jeg ikke varebilen hans igjen. Da datteren til banevokteren fikk øye på meg, kom hun meg i møte og sa at jeg ikke skulle gå nærmere bilen, for de hadde ikke fått ut Leif ennå. Da jeg spurte hvordan det hadde gått med ham, tok hun armene rundt meg og klemte hardt, hviska i øret mitt at Leif var død, at han hadde dødd momentant da Bergenstoget knuste bilen hans, og jeg kjente lukta av håret hennes, kjente at det lukta som en kornåker når sola skinte, og jeg tenkte at det var sånn det skulle være, kornåker i badende sol, for da kunne aldri dette ha skjedd. 

Her er det noe å bygge på, som en redaktør kunne skrevet oppmuntrende i margen.

VIDAR KVALSHAUG

 

-- annonse --