DEBATT: Bok365s Anders Neraal roper et høyt varsko når han 21. april tar for seg salget av bøker på engelsk her i landet.
Neraal har gravet i faktum og regner seg frem til at hver femte bok som selges over disk i Norge er på engelsk.
Attpå til tar han kanskje ikke hardt nok i; mange av oss storetere av bøker på engelsk bestiller papirbøkene på nettet, i tillegg til at lesebrettet – Kindlen – renner over av dem. Og det er ikke vanskelig å være enig når Neraal konstaterer at det er høyst besynderlig at ingen følger andelen av engelske bøker i det norske bokmarkedet.
«Game over for norsken?» spørres det i illustrasjonen til Neraals artikkel. Spørsmålet er hverken nytt eller originalt; jeg har selv stilt det – dog i ren, norsk språkdrakt – i foredraget Overlever norsk språk som jeg har holdt en rekke steder.
Jeg er dessverre etterhvert redd for å oppleves som slitsom og masete ved stadig å gjenta at norsk språk er i fare og at lesing – og leseferdigheter blant barn og ungdom – går den gale veien.
Språkrådet ropte et varsko i sin situasjonsrapport om norsk språk allerede i 2017, noen av oss skrev om det samme endog tidligere. Ingen plukket opp ropet om fare. Universitets- og høyskolelærere har lenge vært bekymret som studentenes norskkunnskaper og evne til dybdelesing; det førte til den prisverdige handlingsplanen Frå ord til handling i juni 2023.
Det er vel dokumentert at vi alle leser mindre, særlig barn og ungdom. I månedsskiftet mai/juni 2024 la Regjeringen frem leselyststrategien Sammen om lesing (2024-2030), den retter seg først om fremst mot barn og ungdom. Resultatene fra PIAAC2 – den mest omfattende undersøkelsen om voksnes ferdigheter – ble fremlagt så sent som 10. desember i fjor.
Av PIAAC2 – kapittel 3.1 Leseforståelse – fremgår det at 15 prosent av den voksne befolkningen i Norge har svake leseferdigheter på nivå 1 eller lavere; det er over 530.000 personer. Lese- og skriveferdigheter dreier seg om fullt ut å kunne delta i samfunnet, arbeidslivet, samfunnsdebatten, forstå hva legen sier til oss o.s.v., o.s.v.; bare for å minne om viktigheten av saken.
Er bøker på engelsk så farlig? Er det ikke bra at vi orienterer oss bredest mulig, har vi ikke ytringsfrihet? Er engelske bøker egentlig en trussel, er ikke den egentlige utfordringen at vi selv ikke er flinke nok til å gjøre alle oss som bor her i landet glade i språket vårt, glade i å skrive og lese det? Er ikke det virkelige problemet at det blir mer snakk enn handling?
Bruk de frivillige, Lubna Jaffery!, var overskriften på et innlegg jeg skrev da vår nåværende kultur- og likestillingsminister tiltrådte. Lesing angår ikke bare kulturlivet, var tittelen på en oppfølger. Lese- og skriveferdigheter i morsmålet vårt angår oss alle, derfor trenger vi en nasjonal dugnad. Flommen av engelske bøker i bokhandlene er ikke noe vi ønsker for språket, men er kanskje først og fremst et problem for aktørene i bokbransjen. Toll og importregulering hjelper neppe, og er ganske umulig å gjennomføre uten å trampe på ytringsfriheten.
Ja, hvorfor er ikke de frivillige engasjert, med konkrete, nullterskeltilbud? Hvorfor har ikke Kultur og likestillingsministeren løftet fanen for å trekke de hundretusener av engasjerte, frivillige med? Hva gjøres for å engasjere utenfor kulturlivet – en mikroboble – når alt kommer til alt? Danskene har et godt uttrykk: Den som ser innover, vender røven mot verden.
Vi er mange organisasjoner som brenner for språket vårt og lesing her i landet. Noen har virkemidlene, andre har distribusjonen – det å nå ut til folk. Når noe er viktig – som språket vårt – bør man slå sine pjalter sammen, være rause og åpne, samarbeide mot målet. Anerkjenne at andre er bedre enn en selv, ikke være opptatt av æren, men av målet. Er ikke det selvsagt?
Bør ikke politikere i posisjon og opposisjon – i regjering og storting fremme – kreve – og incentivere samarbeid mot et felles mål? Riksmålsforbundet har i de årlige budsjetthøringene på Stortinget talt nettopp for det, en mild styringshånd og noen kroner for å fremme samarbeid. Kanskje kan man oppnå mye mer for å oppnå målet hvis man bryter opp bokser og ekkokamre. Jeg tror ikke det skal veldig mange ekstra kroner til for å oppnå mye mer.
Nei, bøker på engelsk er ikke den store utfordringen, Anders Neraal. Utfordringen er vår egen sløvhet og mangel på handlekraft og målrettede handlinger.
Men det skjer heldigvis mye positivt, konkrete initiativ vi i Riksmålsforbundet virkelige håper vil ta av.
LO – med LO Innlandet som pilotprosjekt – har samarbeid med Leser søker bok og Forfatterforbundet igangsatt lesestunder med forfatterbesøk på arbeidsplasser. Men hvor er NHO og Ole Erik Almlid?
Lese- og skriveferdigheter hos de ansatte er avgjørende for kompetanseutvikling. Bør ikke kultur- og likestillingsminister Lubna Jaffery, LO-leder Peggy Hessen Følsvik og NHOs administrerende direktør Ole Erik Almlid i trepartssamarbeidets ånd gå ut med en konkret handlingsplan for å fremme lese- og skriveferdigheter, på hver eneste arbeidsplass i Norge?
Tid til ti er et prisverdig initiativ fra de fleste av organisasjonene i litteratur-Norge. Appellen går ut på at vi alle bør lese minst ti minutter hver dag. Argumentene for å lese er veldig gode, og jeg håper at flere vil lese. Jeg stusser dog over at initiativtagerne ikke har trukket med flere organisasjoner i appellen, ikke bare tatt med representanter for de som vitterlig leser mye og har næringsinteresser i at det leses. Hvor er for eksempel språkorganisasjonene, Noregs Mållag, Nynorsk kultursentrum, Riksmålsforbundet? Er de blitt spurt om å delta? Og hva med organisasjonene som hver eneste dag i året driver med leksehjelp og andre aktiviteter der det som mest behøves? Er de dratt med?
«- Hadde jeg sittet i styret for Mållaget eller Riksmålsforbundet, ville jeg søkt et nært og forpliktende samarbeid», lyder avslutningsordene i Anders Neraals artikkel.
Riksmålsforbundet er hjertens enig. Noregs Mållag og Riksmålsforbundet har mye å være enige om, og mye å være uenige om, men bør samarbeide om et felles overordnet mål: Best mulig lese- og skriveferdigheter hos flest mulig her i landet. Så får vi slåss der vi er uenig.
Nei, den store faren er ikke bøker på engelsk.
TROND VERNEGG
leder av Riksmålsforbundet
Les også: VARSKO: Hver femte bok på engelsk?
