"Forfatterforeningen bør lære seg skillet mellom offentlig, kulturpolitisk støtte og rettighetsbaserte ordninger", skriver Aage Borchgrevink.
I et intervju i BOK365 uttrykte jeg min og Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforenings (NFFOs) frustrasjon over behandlingen sakprosa utsettes for i kulturpolitikken. Som skjønnlitterær forfatter er jeg femten ganger mer verdt som kunstner enn som sakprosa-forfatter, hvis man skal legge fordelingen av Statens kunstnerstipender til grunn.
3. oktober fikk jeg svar av Brynjulf Jung Tjønn, leder av Den norske Forfatterforeningen. Det er prisverdig at Tjønn støtter sine kolleger i ønsket om flere statlige stipender, men samtidig kommer han med en finte som jeg er nødt til å kommentere. Tjønn viser til at «sakprosaforfattarar får langt høgare vederlag, som kan nyttast til stipend, gjennom Kopinor.» Underforstått: Vi har ingenting å klage over.
Men disse tingene henger ikke sammen. Forfatterforeningen bør lære seg skillet mellom offentlig, kulturpolitisk støtte og rettighetsbaserte ordninger, basert på avtaler for faktisk bruk i offentlig og privat sektor. Kopinor er en forvaltningsorganisasjon som fordeler rettighetsvederlag til medlemsorganisasjonene basert på faktisk bruk av opphavsrettslig beskyttet materiale, og ja, faglitterære forfattere mottar mer midler enn skjønnlitterære forfattere.
Årsaken er simpelthen at faglitteratur kopieres mer. Vederlaget er betaling for kopiering av alt fra rapporter til lærebøker og biografier. Disse midlene er NFFO forpliktet til å benytte til det beste for faglitteraturen i all sin bredde, fra lærebøker i grunnskolen til fagbøker i profesjonsmarkedet. Det er altså ikke slik at stipender fra Kopinorvederlaget bare er tilgjengelig for de som skriver generell sakprosa, som er målgruppen for Statens kunstnerstipend.
Å trekke en parallell mellom rettighetsvederlag fra Kopinor på den ene siden og kulturpolitiske stipender på den andre er skivebom. Betaling for faktisk bruk er noe vesentlig annet enn statens tildeling av stipend som kulturpolitisk virkemiddel.
Det er også verdt å nevne at foreningene som forvalter Kopinor-midler, til en viss grad selv kan velge hvordan de skal ivareta gruppen de representerer. NFFO velger å dele midlene ut gjennom stipendtyper som treffer mange mottakere, Forfatterforeningen følger en annen strategi. Men dette kan ikke brukes som argument for at faglitteraturen skal bli nedprioritert av staten.
Statens kunstnerstipend “skal leggje til rette for at enkeltkunstnarar, gjennom å motta direkte tilskot fra staten, skal kunne bidra til eit mangfaldig og nyskapande kunstliv”. Det er altså et kulturpolitisk virkemiddel som skal bidra til utvikling av kunstnerskap. NFFOs anliggende er at disse godene er knappe — og ujevnt fordelt. Slik situasjonen er nå, er antall arbeidsstipendhjemler 89-7 i favør skjønnlitterære forfattere og oversettere, 46-2 når det er gjelder de flerårige stipendene. Målet vårt er ikke å redusere antall hjemler til den skjønnlitterære siden, men vi krever en betydelig økning av antall av hjemler til faglitterære forfattere og oversettere.
For å følge det kulturpolitiske sporet kan vi trekke inn ytterligere to statlige virkemidler som også viser tydelig en sjangerdiskriminering i den statlige støtten til litteratur. Andelen av det statlige bibliotekvederlaget som fordeles til skjønnlitterære organisasjoner, utgjorde i 2022 over 66 millioner kroner, hvorav nærmere 58 millioner kroner gikk til Norsk forfatter-og oversetterfond og 8,6 millioner kroner til Forfatterforbundets vederlagsfond. Tilsvarende beløp for Det faglitterære fond, som NFFO forvalter på vegne av hele det faglitterære fellesskapet, var på 39 millioner kroner.
Det andre virkemiddelet er Kulturrådets innkjøpsordninger, der også faglitteratur og sakprosa forfordeles. Den automatiske innkjøpsordningen for skjønnlitteratur for voksne hadde 56,4 millioner kroner tilgjengelig for fordeling i 2022, mot den selektive innkjøpsordningen for sakprosa for voksnes 24,5 millioner. Midlene til innkjøpsordningen for sakprosa utgjør altså kun 43 prosent av midlene som settes av til automatisk innkjøp av skjønnlitteratur for voksne.
Den samme tendensen ser vi i hvor mange av de påmeldte titlene som kjøpes inn. Der den skjønnlitterære innkjøpsordningen hadde en innkjøpsprosent på 86, var det kun 27 prosent i den selektive innkjøpsordningen for sakprosa for voksne. Skjevfordelingen i statlige innkjøp gjelder også oversatt sakprosa og sakprosa skrevet for barn og unge. For å sitere Bjørn Olav Jahr: «Skriver du en svak krim på et stort norsk forlag, er du garantert plass på biblioteket. Skriver du derimot banebrytende sakprosa er det fare for at boken aldri blir til låns».
Både når det gjelder de statlige stipendene, bibliotekvederlaget og innkjøpsordningene, ser vi altså tydelig at sakprosa kommer til kort. NFFO har i overkant av 700 frilanser-medlemmer som i all hovedsak skriver generell sakprosa, det vil si biografier, reiseskildringer og historiske verk ment for allmennheten. Det tilsvarer omtrent hele medlemsmassen i Den norske forfatterforening. Selv er jeg medlem i både Forfatterforeningen og NFFO, har høyere utdannelse, men klarer fremdeles ikke å forstå hvorfor jeg er femten ganger mer støtteverdig som skjønnlitterær – enn som sakprosaforfatter.
Aage Borchgrevink
Styreleder, Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFFO)
