– Hvorfor er jeg 15 ganger mer verdt som skjønnlitterær forfatter?

NFFOs styreleder, Aage Borchgrevink (Foto: Ilja C. Hendel)

Faglitterære forfattere og oversettere får bare seks prosent av stipendene innenfor det litterære feltet når Statens kunstnerstipend skal deles ut. – Uholdbart, sier NFFOs styreleder Aage Borchgrevink.

17. oktober går fristen ut for å søke Statens kunstnerstipend. Til denne årlige utdelingen inviteres det ut til brede kunstnergrupper, inkludert forfattere og oversettere. For mange kunstnerøkonomier ut gjør SKS et viktig og avgjørende fundament i virksomheter med uforutsigbare inntekter.

Men ser vi nærmere på tildelingslistene for forfattere og oversettere, er det ikke vanskelig å få øye på en skjevfordeling innenfor samme profesjon:

I 2023 gikk 89 arbeidsstipend og 46 langvarige stipend til kunstnergruppene skjønnlitterære forfattere, barne- og ungdomslitterære forfattere og skjønnlitterære oversettere, mens antallet stipend til faglitterære forfattere var syv arbeidsstipend og to langvarige stipend.

Sakprosa i utvikling

Aage Borchgrevink er i tillegg til å være styreleder i NFFO også både fag- og skjønnlitterær forfatter. Han debuterte som romanforfatter, og skal etter planen gi ut en ny i 2024. Mellom disse har han skrevet faglitterære bøker om krigen i Tsjetsjenia, Anders Behring Breivik, om Statoil/Equinor og nå sist i 2022, Krigsherren i Kreml – Putin og hans tid.

Han mener ordningen lider av at det er gammel tenkning som henger igjen, i definisjonen av ordet “kunst”.

– Dette er levninger av et poetokrati som henger igjen i norsk kulturpolitikk. Tanken om at skjønnlittteratur er kunst, og at sakprosa er noe annet. Men de siste 15-20 årene har vist oss til fulle at norsk sakprosa er leverandører av kunstnerisk prosa av veldig høy klasse. Åsne Seierstad, Ivo de Figueiredo, Anne Sverdrup-Thygeson, Erika Fatland, Morten Strøksnes. Eksemplene er enda flere, og tida er overmoden for å se på dette kunstnerbegrepet, og hva vi legger i det, mener Borchgrevink.

Han har selv mottatt SKS som romanforfatter, og mener det oppstår et forklaringsproblem omkring stipendordningen.

– Det er vanskelig å forstå at jeg skal liksom skal være 15 ganger mer kunstner når jeg får stipend som skjønnlitterær forfatter. Det er riktig at skjønnlitteraturen har hatt en stor og viktig betydning i nasjonsbyggingen, og har bidratt til å definere hvem vi er som land og folk. Men verden er ikke helt den samme som den var i 1880 eller 1920. Selv den tradisjonstunge Svenska Akademin har utviklet seg, ved å gi Svetlana Aleksijevitsj Nobelprisen i 2015.

– Moderne sakprosaforfattere tenker likt som skjønnlitterære forfattere på mange områder; språk, fortellerteknikker og litterære virkemidler. De har en høy standard som utvikler språket videre. Godt skrevet eller oversatt faglitteratur er kunst på lik linje med skjønnlitteratur. Det er avlegs å tenke annerledes.

Større rammer

Viktigheten av at flere stitpender blir tilgjengeliggjort er viktig for også et opplyst demokrati, mener Borchgrevink.

– Se på hvilken verdi Bjørn Olav Jahrs sakprosa har for rettssikkerheten og offentligheten. Hans grundige undersøkelser måtte jo inn i bokformatet, og han har selv uttalt hvor viktig det var å få stipendstøtte fra oss og Fritt Ord, for å få realisert bøkene. Det er en god illustrasjon på hvordan økonomisk støtte kan gjøre offentligheten større, og bidra til å utvikle staten, ytringsfriheten og demokratiet vårt. Likevel er det slik, som Bjørn Olav at «skriver du en svak krim på et stort norsk forlag, er du garantert plass på biblioteket. Skriver du derimot banebrytende sakprosa er det fare for at boken aldri blir til låns».

– Men hva om noen sier til deg, hvorfor skal sakprosaforfattere ha mer midler gjennom SKS – når mange derfra allerede har andre stillinger de får inntekter fra? Underforstått da at skjønnlitterære da er utelukkende frilansere.

– Det mener jeg er en myte som ikke medfører riktighet. Blant våre medlemmer er det over 700 frilansere. Forfatterforeningen har for øvrig også om lag 700 medlemmer. Det er særlig frilanserne våre som vil være aktuelle for arbeidsstipend. Blant mine skjønnlitterære kolleger er det for øvrig flere som har både fast jobb og pensjonspoeng, ikke alle ligger på sovesofaen i trange hybler med skallebank etter gårsdagens absinth. Poenget er at de skjønnlitterære frilanserne har 15 ganger så stor sjanse for å få arbeidsstipend. Og det er uholdbart.

– Men bare for å gjøre det helt klart: vi ønsker ikke at faglitteraturen skal ta fra den skjønnlitterære potten i Statens kunstnerstipend. Det er totalrammene vi ønsker utvidet, slik at det kan utlyses flere faglitterære stipender, samtidig som det skjønnlitterære nivået beholdes, sier han.

– Men tida er overmoden for en anerkjennelse for sakprosaen også for Statens kunstnerstipend. Jeg blir genuint opprørt av å se de tallene med skjevfordelingen. Det er provoserende og det er gammeldags, sier Aage Borchgrevink.