Enveisbillett

Den navnløse jeg-fortelleren i Zeshan Shakars nye og tredje roman, De kaller meg ulven, er en pakistansk-norsk mann med kvenske aner. Han har utdannelse og god jobb i kommunen. Bor i hus med kone og barn. Ja, i et hus – for han har heldigvis kommet seg et stykke unna blokkene i drabantbyen Dalen, der han vokste opp med pakistansk far og norsk mor.

Faren hans kom til Norge på 1970-tallet for å jobbe. Det var tøffe tak og dårlige boforhold. Nå – femti år etter – har han bestemt seg for å reise tilbake til Pakistan. Hvorfor? Er ikke dagens Norge et godt land å bo i – også for pakistanere?

Grepa kvinnfolk

I mange år drev faren en dagligvaresjappe. Opp klokka 5.30, hjem sent på kvelden. Søndagene hvilte han. Han var gift med mora til jeg-fortelleren, en norsk, fraskilt alenemor, et grepa kvinnfolk som ikke var redd for å ordne opp med dem det måtte ordnes opp med; NAV, immigrasjonsmyndighetene, kjøpesenteret den gangen mannen hennes uskyldig ble tatt for tyveri av en lyspære. Mora til jeg-fortelleren tok affære når det trengtes. Også for ektemannens mange slektninger fra Pakistan. Hun skjønte seg på bunkene med papirer som måtte fylles ut.  Jeg digger mora hans, som ufør på grunn av smerter, valset opp med ”kontora” – og leste Lindgren-bøker for sønnen.

Zeshan Shakar:
De kaller meg ulven

Skjønnlitteratur
Gyldendal
240 sider

Så ber hun ektemannen om å flytte ut.

Men: ”Det skal du vite,” sier hun til sønnen, ”jeg skilte meg ikke fra faren din fordi han var pakistaner eller muslim, jeg skilte meg fra han på grunn av han.” (s.197) Nå bor mora i Finnmark, der slekta hennes kom fra. 

To slekters flukt

I 25 år har faren bodd alene i en kommunal leilighet i Dalen – i et ”høl” som Jan på bydelskontoret kaller blokka hans. ”Hølet” skal rehabiliteres, og faren skal flyttes til en annen kant av byen. Det vil han ikke. ”Jeg blir ikke her på Narvey mer. Jeg flytter til Pakistan.” (s. 31) Til dit han har sendt penger siden søttitallet. Flybilletten er kjøpt, pappkassene står tomme og åpne langs veggene i leiligheten, sønnen kommer for å hjelpe ham med pakkingen. Så er romanen i gang. De to. Far og sønn. Men først bestiller de pizza, og sønnen går ut for å hente den. Da ringer mora. Det burde hun ikke ha gjort – for nå stopper den fine flyten i romanen opp. En lang og underlig telefonsamtale mellom mor og sønn rommer etterhvert hele jeg-fortellerens slektshistorie, både den pakistanske og den norske. Besteforeldrenes flukt fra India i 1947 til den nyopprettede muslimske staten, Pakistan, – da faren hans var et gråtende guttebarn på ett år. Morfarens flukt fra Finnmark på slutten av krigen – da tyskerne laget et helvete med den brente jords taktikk. To slekter møtes på kafé i Oslo på 70-tallet, og føres videre i jeg-fortelleren. Utmerket! Men hvorfor forteller mora dette til sønnen akkurat denne kvelden? Han har vel hørt slektshistoriene før? Dette virker lite motivert.

Trøblete sidespor

Sammen med alle tilbakeblikkene til oppveksten i Dalen, knaker det i rammefortellingen, og romanen buler etter hvert faretruende. Ikke fordi den er for lang, den er på 228 sider, men fordi flere av sidesporene er unødvendige. De lager rot i dramaturgien og går på bekostning av kjernen i historien, som befinner seg i blokka hos den 76-årige faren og sønnen hans. Livet i romanen er i de tomme pappeskene som står åpne for å fylles. Livet er i de få minnene faren har på veggene. I bildet av Muhammad Ali Jinnah – som faren gir til sønnen. Fortellingen om den lille familien i Dalen hadde klart seg utmerket uten avstikkeren til Nederland og Paris. På den turen lengter jeg bare til ”hølet”. Til sønnen som ser på den gamle faren sin og lurer på hvem han er blitt – etter 50 år i Norge. Til sønnen som også vender blikket mot seg selv og lurer på hvem han har blitt. En vellykket fyr som har landet godt på begge beina, både det pakistanske og det norske, men som likevel ønsker seg et nytt hus enda lenger unna barndommen. Er det derfor de kaller ham ulven? Han er glupsk. Han vil ha mer.

Retur uten retur

Jeg skulle gjerne visst fra starten av når faren skulle reise. For meg ligger mye av spenningen i om han virkelig drar. Han har kjøpt enveisbillett, men jeg vet ikke når flyet hans skal gå, og lenge tror jeg at kvelden ved pappeskene er farens og sønnens siste møte før farens reise til Pakistan uten returbillett. Kanskje burde den vært det. Det ville nok strammet følelsesgrepet i fortellingen. Lagt opp til en slags siste sjanse for de to.

I 1975 utga Gunnar Bull Gundersen (ja, han var faren min), en pamflett i serien ”Aschehougs Aktuelle”. Den het Vi er så gode så (etter et dikt av Harald Sverdrup). I den beskrev far møter med mennesker som i Norge ble kalt ´fremmedarbeidere´. Det bodde 2900 pakistanere i Oslo den gangen, og de bodde i leiligheter faren min var redd for å bevege seg i, av frykt for å tråkke gjennom de dårlige gulvene: ”Det virker som jeg har fått kikke ned i en avgrunn jeg ikke visste fantes,” skrev han. Nå – 47 år etter – snakker denne pamfletten direkte med Zeshan Shakars nye roman, og med faren i fortellingen. For et overraskende trekk ved ham er at han har gått i bresjen for pakistanernes rettigheter. På 70-tallet talte han deres sak i møter med både Willoch og Brundtland. Jeg får det ikke helt til å rime med slik han ellers blir framstilt. Han som alltid trengte konas hjelp til å ordne opp med myndighetene. Men skitt, la gå. Ære være ham for å ha reist seg og kjempet. Jeg vet at det var en lang vei, og kanskje er den slett ikke ferdiggått.

Fortellingen i De kaller meg ulven burde vært knadd bedre sammen, og kanskje skrevet med litt mer sjarme og poesi i språket. Men romanen handler utvilsomt om et viktig punkt i Norges nære historie; pakistanernes tilværelse – den gang og nå. Og spørsmålet trenger seg på: Hvordan er forholdet mellom klasse, jobber og etnisitet i Norge i 2022?

MIA BULL-GUNDERSEN