HJEMMEKONTORET: Forlagsdirektør Åse Ryvarden savner alt ved Aschehoug – selv turene til kopimaskinen.
– Hvor er ditt hjemmekontor?
– Hjemmekontoret mitt er i husets faste kontor, blant bokhyller fylt med herlige slitte og godt leste bøker fra et langt bokliv. De egentlige kjærlighetsbarna holder til her; gamle pocketbøker m stygge eselører. I stua bor de «fine» med skinnrygg og gullsnitt. Utsikten er upåklagelig: til et vakkert tre hvor skjæra er i full gang med å bygge reir. Men jeg ville gitt hva som helst for å bytte ut dette i prinsippet helt ok arbeidstedet med et hvilket som helst krypinn i forlagshuset. Hjemmekontor stinker av ensomhet og Teams.
– Hva jobber du med akkurat nå?
– Det går mye i kronaeffekter og i å forsøke å skaffe seg oversikt, holde kontakt med alle medarbeiderne og holde framdrift. I dag har jeg tenkt mest på forfatterne våre, og hvordan de har det i denne krevende perioden med stor usikkerhet. De har jo permanent hjemmekontor.
– Hva bruker du den innsparte reisetiden til og fra jobb til?
– Jeg savner den daglige sykkelturen til og fra jobb! Prøver å ta den igjen tidlig kveld, men rekker det ikke alltid.
– Hvilken bok leser du?
– Som vanlig leser jeg litt for mange bøker på en gang. Therese Tungens Kjærleik og det som liknar fra 2019 hadde jeg ikke rukket, men den gleder jeg meg over. Hun skriver veldig fine noveller, det passer bra når man stadig blir avbrutt. Dessuten er jeg halvveis i Line Marie Warholms Kule kids og foreldre som sliter med å slippe taket som er en god guide til grensesetting. Den har overføringsverdi til andre relasjoner enn foreldre og tenåringer. I tillegg har jeg en stor påskestabel jeg gleder meg skikkelig til å gå løs på!
– En varm anbefaling blant bøkene du har lest de siste månedene?
– Nina Grünfelds Frida! En rystende og innsiktsgivende beretning om jakt på egen familie og identitet. Nina dokumenterer med nådeløs ærlighet sin farmors liv, og tegner et grelt bilde av livsvilkårene for en fattig jødisk kvinne i Mellom-Europa og krigens brutalitet.
– Godt skrevet: En setning eller avsnitt i en bok, eller diktstrofe, som du setter spesielt stor pris på?
– Fosses Trilogien er en tekst jeg setter høyt, og særlig siste del, Kveldsvævd, har en spesiell flyt og tidløshet. Båten og sjøen har en sentral plass i forfatterskapet, her midt i en passasje:
«og så blir alt stille og stille og berre sjøen som dunkar lett og priklar mot skutesida høyrast, priklinga, den lette dunkinga, og så den svake gynginga i båten og så knitringa frå veden som nesten er brunnen opp…». Å lese Fosse gir sjelero i en urolig tid.
– Hvilken bok skulle du selv ønske at du hadde skrevet?
– Jeg har aldri ønsket å være forfatter, tvert imot, jeg er veldig lykkelig som leser. Når jeg leser noe som er spesielt godt tenker jeg ofte – «det der, det kunne jeg ALDRI klart». For eksempel lot jeg meg rive med av Cesilie Holcks dypt originale formuleringsevne i Til døds, og lot henne ta meg med inn i nye rom. Sånne leseropplevelser får meg til å føle meg privilegert, jeg har en jobb som bringer meg i møte med så mange talentfulle og skapende forfattere.
– Hva savner du aller mest i disse corona-tider?
– Jeg savner fellesskapet i forlaget, alle kollegene og forfatterne, samtalene i gangene, de små og store møtene, hverdagens trivialiteter vi har tatt for gitt. Det kom helt bakpå meg at selv en tur til kopimaskinen kunne fortone seg som en ønskedrøm. Jeg savner absolutt alt ved forlagslivet i Aschehoug!
– Hvem i bok-Norge vil du sende stafettpinnen videre til?
– John Thomasgaard, kjedesjef i Norli. Han sørger for at bokhandelen holder åpent og alle leserne fortsatt kan få tak i gode bøker!
