Endelig fri til å fortelle

Thorbjørn Jagland (foto: Stortinget)

BOKANMELDELSE: - Jagland er etter sigende ikke bitter, men det åpenbart viktig for ham å sette skapet på plass. Jens er skyggepersonen i denne boka.

Thorbjørn Jagland må være en av de politikere som har fått mest tyn i norsk offentlighet. Likevel har arbeidersønnen fra Lier utenfor Drammen hatt de tyngste postene i det er mulig å ha i norsk offentlig liv. Dette er et spennende utgangspunkt for memoarskriving. Vil vi komme tettere på Thorbjørn?

Vi som kun kjenner ham gjennom medienes filter husker en skikkelse som ikke virket helt hjemme der han var. Et sjenert smil, et kroppsspråk med noen store never i bevegelse og med litt for mange verbale blemmer.  Det er et greit språklig bilde å sette ned foten, men det mister kraft når taleren sier at man skal stå på den.

Formidabel klassereise

Jagland har skrevet to bøker, i 1990 og 2002, med internasjonale tema. Han har skrevet en rekke kronikker. Jagland tenker godt når han skriver, og han fører en god penn. Og det skal etter sigende være han egen penn. I memoarboka Du skal eie det selv viser han litterære kvaliteter i avsnittene om oppvekst, ungdomsår og familiebakgrunn. Mange ganger vender han tilbake til at faren var industriarbeider og moren tok arbeid med å skrelle kål på gårdene. Han maner fram småkårsfolket og klassestrukturen på bygdene. Vi skal forstå at Jagland vet hvor han kommer fra, selv om hans egen klassereise er formidabel.

Jaglands oppveksthistorie står i kontrast til Jens Stoltenberg og Gro Harlem Brundtlands solide middelklasseoppvekst. Men heller ikke Thorbjørn er snytt direkte ut av fabrikkpipen. Faren var sveiser på Akers mekaniske, men gikk gradene i tillitsmannsapparatet. Håkon Lie hentet ham til politisk sekretær i Akershus Arbeiderparti i 1965. Thorbjørn selv har vært en apparatsjik siden han ga seg på Blindern med en 1. avdeling i sosialøkonomi. Ikke engang et kortvarig oppdrag på kabelfabrikken, som kameraten Martin Kolberg, kan skrives i CV-en som proletært alibi.

Memoarsjangerens svøpe


Thorbjørn Jagland:
Du skal eie det selv – Memoarer fra et politisk liv

selvbiografi
Cappelen Damm
404 sider

Memoarboka er skåret over en tradisjonell lest. Politikeres verden er møter og saker, og det er sjangerens svøpe at vi må gjennom drøssevis av disse. Forfatteren selv og skikkelsene rundt ham er som skåret i papp. Jeg ser ikke Jagland for bare møtedeltakere. Når alt er så viktig å få med, blir egentlig mye uviktig for leseren. Jens Stoltenbergs Min historie fra 2016, frambrakt med profesjonell skrivehjelp, omtalte til sammenligning forbausende få partifeller. Rent dramaturgisk er det lettere å holde fortellingen på skinnene.

Men unntaksvis har Jagland øye for detaljer som gir farge til persongalleriet. Gerhardsen hadde kontor i 10. etasje i Folketeaterbygningen etter sin statsministertid, og der satt også partisekretær Jagland. En gang kom Gerhardsen småirritert inn fordi en vervebrosjyre var trykket på glanset papir, og det var vanskelig å skrive ned navn på dem man vervet. Helt mot slutten av sitt liv ønsket landsfaderen en siste samtale med Jagland, en prat partisekretærer mellom. Hadde Thorbjørn lokale til begravelsen? En gang organisasjonsmann, alltid organisasjonsmann. Deretter ba han Thorbjørn synge «Frihetens forpost», en av de kjente arbeidersangene, der de første strofene går: Ser du byen og hjembygdas lier/Ser du bølgende åser og fjell/Det er folket og fremtidens Norge/Det er ditt du skal eie det selv.

Derav bokens tittel.

Ikke bitter, men …

Thorbjørns nemesis heter Jens. Det er ikke nytt. Nyhetsmediene krystet enda noen dråper av gamle slag da memoarboken kom. Allerede før AP-landsmøtet i 2002, der Jagland overlot partiledervervet til Stoltenberg, sa han i et intervju at «noen har vært ute etter jobben min siden 1992» (Sitert etter Aage G. Sivertsens Arbeiderpartiets maktspill).

Jagland er etter sigende ikke bitter, men det åpenbart viktig for ham å sette skapet på plass. Jens er skyggepersonen i denne boka. De to fortellingene møtes på mange punkter, men her og der vil Jagland korrigere og utdype, for eksempel myten om at Jens ville hatt et flertall for å bli partileder på landsmøtet i 1992 og når han ikke gikk for ledervervet var det av familiære grunner.  Det sa han ingenting om da de møttes i valgkomiteen, skriver Jagland.

I ti år var Stoltenberg og Jagland motpoler i ganske utrivelige feider og skittent spill. Selv om de begge hadde sine gjenger vil Jagland ha oss til å forstå at det ville vært utenkelig for ham å plante negative historier om konkurrenten i media. I Min historie har Stoltenberg innrømmet at han lot sine folk drive med dette. Jagland er sjokkert, og tilføyer til at han i 2001 som utenriksminister og fortsatt partileder krevde ovenfor Stoltenberg at undergraving av hans autoritet måtte ta slutt, og at to statsråder som drev med lekkasjer måtte be om unnskyldning. Den ene ringte, og det var Bjarne Håkon Hanssen.

Dette anstrengte forholdet kan ha hatt større konsekvenser enn offentligheten har kjent til. Jagland skriver at han som generalsekretær i Europarådet pleide å ha hyppig kontakt med NATOs generalsekretær Fogh Rasmussen, men at NATO-kontakten opphørte med Jens. Konflikten må ha vært sår og personlig.

Oppdrag i fanget

To ganger regisserte Gro sine avganger slik at Jagland fikk store oppgaver i fanget. Første gang var da hun trakk seg som partileder i 1992 en fredag kveld og ny leder skulle velges søndag formiddag.

Da Brundtland gikk på Stortingets talerstolen 23. oktober 1996 ved møtets åpning kl. 10.00 for å erklære regjeringens avgang, var det kun noen få personer som var orientert. Planen var lagt sammen med øverste embetsmann, Bjørn Grydeland. Jagland ble orientert fem minutter før møtestart. Gros plan var at de to skulle møtes halv ti, men Thorbjørn hadde gått til frisøren uten å si fra hvor han var!

Jagland kaller dette et underlig regjeringsskifte, og har innvendinger til formalitetene og de politiske implikasjonene, ja han mener at Kongen ble en rundingsbøye. Det korrekte ville vært om Kongen ba Arbeiderpartiets parlamentariske leder sondere i Stortinget om det var grunnlag for en regjering Jagland. Måten Gro håndterte dette på, skapte et inntrykk av at det som skjedde kun var et bytte av skipper, men når statsministeren går, mønstrer mannskapet av.

Regjeringsfiasko

Jagland innrømmer ingen steder at hans knappe år som statsminister ble en fiasko. Og den ble i starten møtt med entusiasme. I tillegg klarte han å mobilisere troppene i valgkampen i 1997. Men Jaglands regjering fikk den trangeste fødsel noensinne. Vennen Terje Rød Larsen måtte gå etter 34 dager, da det viste seg at han hadde tjent penger det ikke var skattet av. Et politisk ubeskrevet blad, Bendik Rugaas, ble satt inn i planlegging- og samordningsdepartementet etter Rød Larsen for å bygge videre på det «norske hus». Jagland mente det var bra med et blikk fra kulturlivet. Onde tunger ville ha det til at Jagland måtte ha gjort seg skyldig i navneforveksling. Rugaas ledet Nasjonalbiblioteket, kunne han ha tenkt på den mer slagkraftige Erik Rudeng på Folkemuseet? Det vet vi fortsatt ikke!

Et av de andre friske ansiktene, juristen og forfatteren Anne Holt, måtte trekke seg på grunn av sykdom. I måned to av sin regjering fikk han Arbeiderpartiets forhistorie med overvåking av kommunister i fanget, og kom til at han måtte sparke olje- og energiminister Grete Faremo som hadde vært justisminister i Gro regjering. Faremo kom til å kalle dette et røvertokt.

Hvor er notatet?

På dette punkt innleder Jagland nå jakten på en forsvunnen diamant, nemlig notatet som skal bevise at Grete Faremo var informert om at overvåkingspolitiet sjekket Berge Furre mot østtyske registre som mulig spion, noe delikat ettersom Furre satt i Lund-kommisjonen som gransket overvåkingspolitiets ulovlige overvåking av kommunister.

Jagland bruker mye plass på overvåkingshistorien, og nå vil han dokumentere en gang for alle at han handlet riktig, men finner ikke notatet fra Justisdepartementets embetsverk med påtegninger om hvem som hadde lest. Han har heller ikke egne notater fra et konfrontasjonsmøte med Faremo. Han husker hvit korrekturlakk over rubrikken der politisk ledelse eventuelt hadde gitt sin påtegning. Jagland finner ikke pappesken hvor dette var oppbevart. Han har lett og lett, en betjent har trålet Stortinget. Så skjer det at tre esker med Jaglands papirer leveres til Arbeiderbevegelsens arkiv. Men de etterlyste dokumentene er ikke der. Jagland har søkt om innsyn i Justisdepartementets arkiv, men fått avslag!

Litt av et plott, Lahlum, anyone?

 

KJELL SOLEM

-- annonse --