En stillestående bok om krise

I en udefinert fremtid bor den førtitre år gamle jeg-personen sammen med faren sin i et hus vegg i vegg med fiskepuddingfabrikken de driver sammen. Etter at moren forsvant da jeg-personen var liten, har fabrikkens renseanlegg gått i stykker og slammet fra fabrikken pumpes rett ut i havet der hval og sildestimer knapt viser seg lenger. Gjennom årenes løp har det blitt mindre og mindre fisk i puddingen til datterens store fortvilelse. Hun vil ha et nytt renseanlegg, faren vil ikke. Det han derimot vil ha er en arving til fabrikken, en som kan ta over livsverket som har vært i familien i generasjoner. Istedenfor renseanlegg går han derfor til anskaffelse av en tretti år yngre kone som han umiddelbart forsøker å befrukte.

Den forurensende fiskepuddingfabrikken står som en metafor for menneskenes utslettelse av sitt eget levebrød. På elegant vis maner Gabrielsen fram menneskenes handlingslammelse i møte med klimakrisen der farens manglende evne til å ta innover seg katastrofen blir et bilde på hvordan vi mennesker – mens vannet stiger og stormene herjer rundt oss – panisk forsøker å formere oss for å skaffe arvtakere til all dritten. Det er jo egentlig ganske groteskt.

Frydefullt og ekkelt

Gøhril Gabrielsen har et blikk for detaljer og en penn som beskriver ublu bilder med gjennomført eleganse, som der jeg-personen står og iakttar farens nye kone spise rogn:

Gøhril Gabrielsen:
Etter oss

roman
Aschehoug
143 sider

«Sekundene synes endeløse der jeg står og betrakter stemor i skjul, men omsider ser jeg henne bøye seg og hente ut et stykke varmrøkt rogn – og fortsatt foran hyllene, men nå i oppreist stilling – dra en bit av skinnet til side og lukte på innholdet, for så, og det er knapt til å tro, samle begge tomlene i en spiss, presse dem ned i rognposen og vrenge skinnkantene til side sånn at alt av rogn velter opp og tyter ut. Hun slurper raskt i seg det øverste laget […]»

Det er noe frydefullt og ekkelt ved at kvinnen faren prøver å befrukte slikker i seg rogn på den måten. Det er disse nærmest groteske skildringene som står igjen som romanens høydepunkter og ikke plottet. Beskrivelsene av det intense og nærmest klaustrofobiske far-datter-forholdet og fabrikklivet i havgapet er gode, men ikke nok til å utgjøre drivet i fortellingen alene.

Kjedelige kjoler

I flere av Gabrielsens tidligere romaner har en snikende uhygge ligget under overflaten og drevet fortellingen i havn, men i Etter oss virker spenningen umotivert. Morens forsvinning blir stadig nevnt som et mysterium, men oppnår ikke samme status hos meg. Fortellingen kommer dermed ikke opp i det tempoet den strengt tatt hadde trengt som kontrast til de detaljrike skildringene.

Moren har etterlatt seg et skap fullt av lange kjoler, men det er grenser for hvor mye nysgjerrighet disse klarer å skape, selv om det viser seg at kjolelommene er fulle av skjell. I et av minnene datteren har om moren, ligger hun i havet under fullmånen mens faren truer med å kaste et fiskegarn over henne, hvis hun ikke kommer opp på land. De lange kjolene og få minnene etter henne fremstår heller som stillestående gjentakelser fremfor de mørke, absurde spenningsmomentene det virker som de er ment å være.

Et rødt regnskap

Det er heller de symbolmettede skildringene som skaper mest friksjon i fortellingen. Datteren bor i kjelleren, det er den yngre generasjonen miljøforandringene har størst betydning for, det er hun som ser vannet sive inn i huset. Det er den eldre generasjonens vold mot den yngre som beskrives. De som har levd i sus og dus og som ikke vil omstille seg og som lar datteren, bokstavelig talt, ta regningen der hun sitter bøyd over fabrikkens regnskap som viser flere og flere røde tall.

Men på tross av det dramatiske ved at havet begynner å sive inn gjennom sprekkene i huset, er Etter oss en langsom roman. Boka kan derfor leses som en allegori på menneskenes håndtering av klimakrisen: selv om vannet stiger og levebrødet vårt er i ferd med å forsvinne rett foran øynene våre, står vi på stedet hvil og bekymrer oss aller mest for grådige stemødre og nedbetaling av gjeld.

MAREN SIMONSEN